Dagene som var- boka

Nightfall

2012-02-12T09:01:00.000-08:00

I siste utgaven av Albertine som utkom nå i januar, intervjuet jeg transpersonen, "Nightfall".

Dette er ei veldig spennende dame, og temaet transpersoner i sexbransjen er viktig å få belyst. Samtidig kan det være vanskelig å tilnærme seg tematikken. Et eksempel er at flere tiltak for sexarbeidere, ikke registrerer transpersoner som transpersoner, men som det kjønnet de oppfatter seg som. Dette er bra, det tar hensyn til folks identitet, men det illustrerer noen av utfordringene ved tematikken - for hva er identitet? hva bestemmer identitet? er det kropp, eller det handlinger/ritualer? er det vår egen opplevelse av oss selv, eller oss selv i møtet med den andres blikk (som Jean-Paul Satre sa "hell is other people")?

Transpersoner finner du i alle deler av sexindustrien, og for eksempel i pornofilmindustrien finner du eksempler som Buck Angel - the man with the pussy. Som utfordrer vår forståelse av kjønn som noe som bestemmes av kjønnsorganer.

Du finner tidligere utgaver av Albertine her.

For 2500 kroner får du 45 minutter med alt unntatt klining.

Nightfall

Av Andrés Lekanger

Hun vil at jeg skal kalle henne Nightfall. Hun er en dame på 30. opprinnelig fra Sentral-Amerika, født som mann. Vi ble kjent med hverandre ute på byen og har snakket sammen over en pils på både byens homoutesteder og andre utesteder. Da jeg fortalte at jeg skriver for Albertine, bekjente hun for meg at hun har erfaringer med å selge sex, og stilte med glede opp til intervju.

Vi setter oss på Galgeberg Corner. En dame spør om å få sette seg ned ved siden av oss, men Nightfall ber henne komme tilbake siden.
– Er du godt kjent her, spør jeg?
– Vålerenga er et lite sted, svarer hun.

– Når begynte du med sex-salg?
– Som 18-åring. Det skjedde i København og var helt tilfeldig. Jeg og typen min hadde brukt opp reisebudsjettet vårt, og vi hadde lyst til å være der en stund til. Vi var på et av de større homsestedene, og så dukket det opp en eldre herremann som tilbød penger, indirekte. Han var ganske kjekk, så jeg hoppet på. Det skjedde flere ganger i løpet av turen.
– Var typen din klar over dette?
– Ja. Vi hadde et åpent forhold, og det var ikke noe stress i det hele tatt. Du kan si det sånn, jeg kvittet meg med ham ganske fort. Jeg ville egentlig at det bare skulle være oss, men det klarte ikke han. I stedet for å være ærlig om det, kom han med historier. Vi bestemte oss vel ikke helt for å åpne forholdet, men det bare ble sånn.
– Og han var klar over at du solgte sex på samme tur i København?
– Ja, he he. Fucker. Jeg måtte gjøre jobben, liksom. I starten solgte jeg sex mer vilkårlig, mens jeg gikk på skole. Da hadde jeg i utgangspunktet rimelig god råd. Det var når jeg ble et par og tjue at jeg begynte mer profesjonelt og fikk meg annonsen

i Søndag Søndag.

– Hvor annonserer du i dag?
– Eskortesider på nettet. Gaysir.no for eksempel. Mennene jeg treffer gjennom Gaysir er som regel straighte menn i parforhold, ute etter å få utløp for den skeive delen av seksualiteten sin. For 2500 kroner får du 45 minutter med alt unntatt klining. Det blir for intimt og er bare forbeholdt elskere. Mennene prøver hele tiden å få meg til å holde på utover 45 minutter, uten å betale ekstra. Så jeg må være streng. Jeg bruker alltid kondom, selv om mange føler det kommer i veien for nærhet. For meg er ikke det så vanskelig å kreve, for jeg er så redd for bakterier og smitte.

– Selger du sex som kvinne eller som transperson?
– Som transperson, og jeg beskriver meg selv som en veldig, veldig feminin gutt som søker mannlig bekjentskap. Gentlemen mellom 18 og 35. Jeg er veldig streng på at de ikke skal være så gamle. Det er ikke noe problem å treffe menn i den aldersgruppa. Til å begynne med var jeg livredd for å bli kappet i biter, eller noe annet kjipt, men jeg hadde utelukkende positive opplevelser de første gangene. Fikk en flying start, kan du si.
– Har du hatt negative opplevelser også?
– Jeg traff en fyr som virket veldig aggressiv, og han stilte krav jeg ikke ville være med på. Ham kastet jeg på dør, og da var jeg redd, for han var jo to meter høy, og stor.
– Studier viser at transpersoner i sexbransjen opplever mer vold en andre sexarbeidere.
– Det kan jeg tenke meg. For som transperson er du nederst på rangstigen. Dette får jeg jo bekreftet også i generelle relasjoner til andre. Siden man er mellom to kjønn. Det er så utbredt med denne kjønnsfascismen. Det skal være enten blått eller rosa, og alt mellom snakker vi ikke om. Da kan folk tillate seg selv å være mer frekke mot oss. Det har jeg kjent på ofte, men jeg klarer å distansere meg fra mennesker som gir meg negativ energi.
– Når jeg har truffet deg ute på byen på Grünerløkka så stirrer folk, har jeg merket …
– Ja, de snakker. Litt sånn hvisking og tisking. Dette har jeg blitt vant til, og det preller som regel av.
– Hva skjer når det ikke gjør det?
– Da kan jeg få store nedturer og trekke meg veldig tilbake. Det er den beste terapien for meg. Jeg har to kjempegode venninner, hun ene ser jeg på som søsteren min. Til dem kan jeg fortelle om alt absolutt alt jeg foretar meg. De støtter meg hvis ting blir vanskelig, men jeg liker å ordne opp i tingene mine selv. Trenger litt tid for meg selv, og så er jeg fit for fight igjen.

– Vet de om sexarbeidet?
– Ja, det gjør de. De sier at jeg må styre med mitt eget liv, men de kan være redd for meg. For at det skal skje ting.

– Hvordan er forholdet til familien?
– Jeg har et elsk-og.hat-forhold til moren min, og vi står hverandre veldig nært. Men min bror og min far har jeg ingen forhold til. Moren min kjenner nok en sorg fordi jeg er transperson, men hun ønsker ikke å vise det. Fordi hun ikke vil såre meg, tror jeg. Hun er en veldig sterk kvinne, og jeg er veldig glad i henne. Pappa er veldig «mann» og snakker ikke om følelsene sine. Jeg vet at han til en viss grad aksepterer meg som transperson, men han tar det veldig tungt likevel. Jeg tror det handler om hans posisjon i yrkeslivet.

– Du sier at transpersoner er nederst på rangstigen, og derfor utsettes for mer ubehag og vold av kunder, men kundene dine er jo ute etter en transperson. Hvor kommer aggresjonen fra?
– Tror det delvis er undertrykkelse av deres seksuelle begjær. De skammer seg samtidig som de tenker: yes yes, this is heaven. Litt som med homoer i skapet, som er homofobe. Så da tar de aggresjonen ut på meg, eller en annen transperson de kjøper sex av. Men jeg har bare opplevd ubehag med den ene kunden. Ellers har det vært overstadige berusende personer.
– Kjenner du andre transpersoner som selger sex?
– Ja, og det er relativt vanlig, fordi transpersoner faller utenfor samfunnet. I Norge har vi det bra materielt sett, men det er vanskelig å bli i en jobb på grunn av konflikter. Kvinner har en egen innfallsvinkel. De skal liksom være empatiske, men det er bare en fantasi. De prøver å leve opp til kjønnsstereotypien av den inkluderende og varme kvinnen, men det blir likevel ofte konflikter og baksnakk. Gutter er i alle fall mer rett frem og ærlige, mens jentene later som de liker meg, og når jeg snur ryggen til, da er jeg ei fitte og ei hore. Det skjedde på min siste jobb. Jeg orker ikke jobbe der mer, og har vært uten jobb i et og et halv år nå.
– Er det vanskelig å søke jobb som transperson?
– Det krever mye energi. Fordi man har en fremtoning mange synes er spesielt. Noen synes det er interessant at jeg er transperson, og nysgjerrige. De er ærlige om at det er nytt for dem og spør hvordan dette er for meg, mens andre syntes det er rart. Det er ikke noe de sier høyt, men jeg skjønner hvordan de tenker. På grunn av kroppsspråk, og toneleie. Jeg foretrekker den ærlige fremtoningen, uansett om det handler om at de liker meg eller ikke. En av grunnene til at mange transpersoner er uten arbeid, er fordi vi oppfattes som freakshow. Det å være spesiell er ikke nødvendigvis en bra ting. Da er sexarbeid lettere å skulle forholde seg til.

Ved siden av penger til det dagligdagse, er det å få en kropp som passer til sin kjønnsidentitet, en viktig grunn til at enkelte transpersoner tyr til sexsalg. Det er nemlig en god del som selger sex for å få penger til operasjon. På Rikshospitalet får man kun støtte til operasjon av underlivet. Når det gjelder andre operasjoner, som brystimplantat, kjevereduksjon og så videre, kan dette fås på private klinikker. Det er dit pengene fra sexsalget går. Det er dyrt i Norge, og man får ikke støtte til dette fordi det ansees som kosmetisk og jålete, og ikke noe som har med kjønnsidentitet å gjøre. Selv om ikke alle transpersoner føler de trenger å velge en av båsene mann, eller kvinne, er ikke den norske stat like åpen for kjønnsmangfold.
Jeg er usikker på om jeg skal fjerne penis. Jeg hører om folk som mister orgasme etter en operasjon. At man blir død som en sild. Man må jo ikke være enten mann eller kvinne, men det er kjipt i forhold til at hva man har som underliv kommer i passet. Det offentlige tar ikke hensyn til noe annet enn kjønnsdikotomien mann/kvinne.
– Har du kontakt med andre transpersoner som selger sex?
– Nei, og det er ikke et ønske. Jeg var på et møte for transpersoner gjennom Landsforeningen for Transseksuelle (i dag Harry Bejamin Ressursenter, red.am.), for et par år tilbake. Litt rart, men jeg følte meg aldri hjemme der. Jeg kjenner flere som går der, men har ikke opplevd noe vennskap. Jeg liker best heterofile jenter og homofile gutter.
– Hva er din største frykt?
– Det å ikke ha penger. Penger betyr mye for meg.

Sexarbeidere i Out of Space

2012-02-09T08:06:00.000-08:00

Siste utgave av Albertine kom ut nå i januar.

I den forbindelse skrev jeg en artikkel hvor jeg kom med min tolkning av hvordan sexarbeidere er representert i tre tegneserier.

Du finner tidligere utgaver av Albertine her.

Sex always made you stupid.

Sexarbeidere out of space

Av Andrés Lekanger

Selv om dagens tegneserier kan være
så mangt, tilhører genren i hovedsak populærkulturens undergrunns- og
subkulturmiljøer, og dette vekket min nysgjerrighet på hvordan sexarbeidere
fremstilles i tegneserier. Hvilke ideer om seksualitet, kjønn og makt ligger
til grunn for disse fremstillingene, og hvordan presenteres de? Hvilken rolle
har sexarbeidere? Formidles de som stereotypier: Den lykkelige hora eller
offeret som må reddes? Dette var noen av flere spørsmål som fikk meg til å løpe
ned til butikken Outland – et er himmelrike for folk som digger tegneserier –
for å be om tegneserier med sexarbeidere i.

Sky dolls
Den første tegneserien jeg leste, var Sky
Doll, tegnet og forfattet av Alessandro Barbucci og Barbara Canepa.
Fortellingen er en sciencefiction om Sky Doll, eller androiden (en robot som
ser ut som menneske) Noa. Hun jobber på Androwash Heaven, og sammen med andre
Sky Dolls vasker hun romskip. Ikke ulik bikinidamer som vasker biler i
sommersteika. Noa er også en sex-dukke, altså en androide bygget for å selge
sex. Det futuristiske samfunnet hun tilhører, heter Holy City, og her råder en
streng offentlig moralisme. Det er nylig blitt kunngjort fra geistlig hold at
det er lov for innbyggerne å kjøpe sex fra androidene. Noa har alltid har vært
spesiell i forhold til de andre, fordi hun husker sin skapelse, og fordi hun
har utviklet en egen personlighet.
Bak kulissene foregår det en religionskrig mellom den herskende «gudinnen»
Lodovica og hennes avdøde søster Agapes tilbedere. Lodovica er den bitre som
alltid kom i skyggen av sin søster, og som desperat søker oppmerksomhet og
bekreftelse fra andre. Dette blir tydelig både gjennom hennes forsøk på å få
folket til å tilbe henne som en gud, men også gjennom hvordan hun kaster seg
ned for menn og ofte lar dem utnytte henne seksuelt. Gjennom historiens gang
blir det tydelig at Noa kanskje bærer på en ukjent identitet som den antatt
døde gudinnen Agape.
Noa og de andre androidene jobber for en hallik som kalles for God. En sexist,
og en dårlig og aggressiv sjef. Han er også mistenkt for trafficking (jeg antar
dette gjelder ekte mennesker, men det kommer aldri tydelig frem). Noa rømmer
til slutt av sted i romskipet til Roy, som hun snart forelsker seg i. Han
sympatiserer med at hun ønsker seg vekk fra halliken sin, og smugler henne med.
Kollegaen hans, Jahu, blir sint når han oppdager at Noa er med, og oppgitt over
at Roy behandler henne som et menneske: «You talk about her as if she is
human,» sier han oppgitt, og fortsetter med å erklære at sex-robotene er skapt
for at menn skal få utløst sine behov uten å synde. Dette får Noa til å
reagere. Hun insisterer på at hun kan føle, og anklager Jahu for å kjøpe sex
fordi han ikke får seg ekte kvinner. Uttalelsen hennes får meg til å tenke på
Preben Z. Møllers bok Deflora. Ifølge
omtalen bidro denne boka til å menneskeliggjøre sexkjøperen. Den bygget opp
under myten om at sexkunder er ikke-attraktive tapere på det seksuelle
markedet, uten andre valg enn å kjøpe sex.
Når
det kommer frem at sex-robotene er skapt for å forhindre menn i å begå synder,
minner det om hvordan man i middelalderen, fra geistlig hold, så på
prostituerte som nødvendige syndere, som avledet menn fra å begå verre synder.
Som incest, tidelag (sex ned dyr),
eller homoseksualitet. Når Jahu protesterer mot å behandle Noa som et menneske,
tenker jeg på hvordan sexarbeidere gjerne blir umyndiggjort og dermed gjort til
rene objekter. At Noa tar til motmæle kan representere nettopp det ønske mange
sexarbeidere har om å bli behandlet som selvstendige individer med kvalifiserte
valg foretatt under de rammemessige forutsetningene de har.
Noa
blir etter hvert trukket inn i en større maktkamp, forkledd som
religionskonflikt. En kamp som skal få henne til å se på seg selv med nye øyne:
hun tror hun er skapt av uedle grunner (å selge sex), men det kan vise seg at
hun er en gudinne som skal skape ro og orden i samfunnet. Dette forteller noe
om at fortellingens utgangspunkt er et negativt syn på sexarbeid. Når Noa er
fremstilt som en tynn og blond dame, med rosa sexy klær, med en dyp kløft, og
at hun er veldig ydmyk, sier det kanskje noe om at det er heterofile menn som
er ment å være målgruppen for tegneserien. Tegneserieskaperne har prøvd seg på
en estetikk ikke ulik den du finner i kultfilmen Barbarella. At forfatterne i
et intervju hevder karakterens stereotype utseende var en kritikk mot
tingliggjøring av kvinner, framstår kanskje ikke som så veldig troverdig!

The Pro er av Garth Ennis. I
motsetning til de to andre seriene er dette en komedie, og består kun av dette
ene bindet. Tittelen kan tolkes som en forkortelse både for «professional» og
«prostitute». Hovedpersonen er en depressiv og stresset barnemor, som sliter med
å få endene til å møtes. Dette får hun til gjennom å selge sex ved siden av den
vanlige jobben.
Estetisk blir vi presentert
for de stereotype bakgatene med lettkledde damer som bøyer seg inn i
bilvinduer. Hverdagen til vår prostituerte heltinne kan være turbulent, med
kunder som blir voldelige når kondom og priser diskuteres. Det hun ikke vet er
at hun blir observert av utenomjordiske vesener som vedder seg imellom om
hvorvidt selv en prostituert kan gjøre noe stort noe i sitt liv. For å kunne få
til dette gir romvesenene henne superkrefter. Neste dag våkner hun opp med en
først ukontrollerbar styrke, og med The Leauge.
The
Lauge er en parodi på kjente superhelter som Supermann og Wonderwoman. De
verdsetter ære, noen som gjør at de med ett kommer i konflikt med The Pro fordi
hun bruker kreftene sine til å ta hevn over voldelige kunder. At hun effektivt
bruker kreftene sine for å suge pikk i en rasende fart, og dermed får betjent
flere kunder, faller heller ikke i smak. De ønsker å gjøre henne dannet, noen
hun protesterer mot siden hun trenger sexarbeidet for å overleve.
Med tanke på veddemålet som
ble gjort om hvorvidt selv en prostituert kunne gjøre noe stort ut av seg selv,
tenkte jeg først at forfatterne, i likhet med forfatterne av Sky Doll, tok som
premiss at sexarbeid står i et motsetningsforhold til det å gjøre noe stort.
Når vår heltefigur derimot anklager superheltene for ikke å være i kontakt med
virkelighetens problemer, og for ikke å forstå de vanskelige valgene vanlige
mennesker må ta, virker det mer som om det tas til motmæle mot småborgerlig
moralisme som reduserer prostitusjon til et spørsmål om moral og verdighet.
Fremfor å se at for enkelte handler det om valg for å kunne overleve, og for å
kunne oppnå større handlefrihet. The Pro fremstilles som en ressursperson som
gjør det hun må for og overleve.
Det er også interessant (ikke
minst morsomt) når The Pro går ned på kne og suger av en av heltene i The
Leauge, The Saint (som minner mistenkelig mye om supermann). Plutselig ser han
et styrtende fly. Som en god superhelt med respekt for seg selv flyr han opp og
lander flyet trygt. Dagen etterpå er forsidene til avisene selvsagt fulle av
bilder av superhelten som redder flyet ... med buksene nede. The Leauge
angriper med en gang The Pro med anklager om at hun har forført, nærmest
tvunget den muskuløse superhelten, til sex. Noe The Saint påstår selv. Dermed
legitimerer han at den moralske byrden legges over på den fra før av moralsk
fordømte. Dette er ikke ulikt debatter hvor sexarbeidere fordømmes fordi de får
menn til å være utro, og hvor da menn reduseres fra å være voksne mennesker,
til kun å være kjønnsdrifter.
Historien ender med at The Pro
ofrer sitt liv for å forhindre at en bombe sprenger av. Dermed beviser hun seg
bedre enn heltene med såkalt moral.

Ava og The twins
Sin City er en større serie,
forfattet og tegnet av Frank Miller. Handlingen foregår i byen Basin City, en
dekadent og korrupt by – derav Sin City. Den er tegnet i svart/hvitt og henter
inspirasjon fra film noir-sjangeren.
Hovedpersonen vår som heter
Dwight, fotograferer utro stormenn for tabloidpressen. Som dermed tar seg godt
betalt av de involverte for å unngå publiseringen av skandaler. Dwight plages
av sine indre demoner og har dessuten et alkoholproblem. Han har en fortid som
han prøver å gjøre opp for, gjennom den mer hederlige jobben sin – som også
plager hans samvittighet.
Det hele begynner den dagen
Ava, eksdama til Dwight, tar kontakt med ham igjen. Hun ber om tilgivelse for
at hun stakk når han ikke hadde nok penger til henne. Nå har hun problemer og
søker hans tilgivelse... og hjelp. Dwight vet at hun er ute etter noe og
avviser henne, men velger snart å ignorere den lille stemmen.
Ava har giftet seg med
galningen Damien som nå truer med å drepe henne. Hun og Dwight går til sengs,
og Dwight finner seg selv i en posisjon hvor han erklærer all sin kjærlighet
til henne igjen. Noe han hadde sverget på ikke å gjøre igjen. Han setter ut for
å redde henne fra psykopaten Damien som hun er gift med.
Etter at Dwight har drept
Damien, skyter Ava ham. «Sex always made you stupid,» sier hun. Dwight klarer å
rømme, og Ava ringer til politiet og angir ham. Samtidig fryder hun seg over nå
å være Sin Citys rikeste kvinne. Hun spiller offer for å få politisjefen til
sengs, og overtaler han til å ta loven i egne hender for å prøve å skaffe hode
henne hodet til Dwight. Politiet
jager Dwight til Old Town. Denne delen i sentrum av Sin City er sexarbeidernes
domene. Når Dwight kommer innenfor grensene stopper politiet opp og drar av
gårde igjen. Alle utenom en stakkars politimann; en rekrutt som ikke har fått
med seg hvem som er loven i denne delen av byen. Han blir selvsagt skutt og
drept av damene som alltid har oversikt og besitter store våpen å forsvare seg
med. De er warrior women som Dwight uttrykker det.
Heldigvis for Dwight kjenner
han noen av sexarbeiderne, og får deres beskyttelse. The Twins er to kvinnelige
halliker som leder sexarbeiderne. Slik vi vet at enkelte såkalte bakmenn vi
leser om i avisene, like gjerne kan være en annen sexarbeider. The Twins er
ganske harde, og driver de andre til å jobbe opp til 16 timer dagen, får vi
høre.
Ava har selvsagt planlagt det
hele godt. Hun er en god gammeldags golddigger, og en femme fatal. Gjennom
sympati og kvinnelighet, sin erotiske kapital av skjønnhet, seksualitet, og
sex, oppnår hun det vil. Enten det er for å komme inn på Damien, Dwight, eller
for å få politisjefen til å drepe for henne. Alt med målet om å bli Sin Citys
mektigste kvinne. At sexarbeidere bruker sin skjønnhet og sex for å oppnå
økonomisk makt og handlefrihet, er noe de jo gjerne har til felles med Ava.
«Sex always made you stupid,»
sier hun, og forteller at hun alltid opptrer i en karakter. Ikke ulikt andre
sexarbeideres erfaringer med jobben. Man kan jo også spørre seg hvorfor det kun
er gyldig når menn bruker sex for å tilegne seg makt, mens når kvinner gjør det
samme, så ses det ofte på som et tegn på at kvinner er undertrykte i samfunnet.

Alessandro Barbucci og Barbara
Canepa: Sky Doll. Soleil og Marvel 2008.
Garth Ennis: The Pro. Image
Comics 2010.
Frank Millers: Sin City. Dark
Horse Books 2005.

Den hvite kvinnes byrde

2011-10-04T14:50:00.000-07:00

Av Andrés Lekanger og Morten Sortodden, Prostituertes interesseorganisasjon i Norge. Publisert i VG 02. Oktober 2011.

Dette innlegget ble skrevet som en respons på debatten som har oppstått etter at TV2 avslørte at FRPs Bård Hoksund hadde kjøpt sex i Riga. I kjølevannet av debatten har forskjellige kommentatorer, alt fra filmskapere, forfattere, til politikere diskutert sexkjøpslovens relevans.

Diskursen i debatten som har foregått har mye gått på om hvorvidt sexkjøpsloven klarer å forhindre kunder (les: menn) i å kjøpe sex, og om hvorvidt den bekjemper såkalt menneskehandel.

Premisset for denne diskusjonen er

1) at sexarbeiderer ikke kan tenke selv, men tvinges til sexsalg,

2) dette på grunn av vestlige konsumere (menn). Vi skal altså ha prostitusjon på grunn av etterspørsel.

3) At prostitusjon og menneskehandel er et fenomen som oppererer i et vakuum.

Sexarbeidere kan selvsagt tenke selv. I forhold til migrasjonsrelatert sexarbeid ligger det kanskje mindre frihet i å ha færre valg, men individet blir ikke mindre i stand til å velge. Å selv reflektere over de valgene man har til rådighet, er selvsagt den eneste friheten noen av oss virkelig har.

Dette betyr at vi har prostitusjon, ikke kun fordi noen ønsker å kjøpe seksuelle tjenester, men også fordi noen ønsker å tilby disse. Fordi de liker det, eller fordi vesten ikke gir dem det valget at de kan jobbe på det formelle markedet. Hadde de hatt muligheten, ville de gått inn på nærmeste konsulat, skaffet seg visum, og tatt flyet hit. Siden de ikke er ønsket, trenger de noen som kan tilby tjenesten å omgå stengte grenser. Inn kommer menneskesmugleren.

Da SVs Inga Marthe Torkildsen tok sexkjøpsloven i forsvar, med ordlegginger som "morderne slaver" og "menneskehandlere" (kontra "smuglere"), fremstilte hun seg selv som en moderne frigjører. Samt at hun effektivt tok å flyttet fokus vekk fra diskusjonen om stengte grenser, globale klasseskiller, urettferdige lån, urettferdige lønninger hos utstasjonerte bedrifter osv. Som er en selvfølge, da hun som SV-er vet at disse diskusjonene ikke akkurat er en vinnersak i dagens politiske klima. Bedre å late som at man har kontroll, enn å innrømme at man ikke vet hvordan man takler de reelle utfordringene.

Her er innlegget, før det ble kuttet ned av desken i VG:

Den hvite kvinnes byrde
Av Andrés Lekanger og Morten Sortodden, i Prostituertes interesseorganisasjon i Norge.

Sexkjøpsloven er et uttrykk for et ny-imperialistiske sivilisasjonsprosjekt ført av vestens middelklassekvinner. Med mål om å umyndiggjøre underklassens- immigrant-, og ellers "uanstendige" kvinner.

TV2s avsløringer av FRPs Bård Hoksrud sexkjøp i Riga, startet en debatt om sexkjøpslovens relevans. SVs Inga Marte Thorkildsens tar (28.10) loven i forsvar, med ønske om å frigjøre det hun omtaler som moderne slaver.

Laura María Augustin skriver at i middelalderen ble ”whoring” sett på som all kvinnelig atferd som ikke var korrekt. Prostituerte var umoralske, men i aristokratiets tidsalder hadde alle fått sin plass i livet tildelt av Gud, og de ble til en viss grad akseptert. Som ”avledere” som forhindret menn i å begå mer alvorlige synder.

Borgerskapet tok så over og byttet ut tanken om at alle hadde fått sin gudgitte plass, med troen på at sosiale problemer kunne gjøres noe med. På 1800-tallet betydde "prostituert”, alt fra prostitusjon, kvinner som hadde mistet sin uskyld utenfor ekteskapet, til kvinnelige tiggere og tyver. Det var altså mer et klassebegrep, og alle som stod utenfor borgerskapets familieidealer var nå en trussel mot samfunnets stabilitet. Sexselgere ble nå sett på som en trussel som led ”respektable" borgere på avveie.

Med ønske om å frigjøre seg, bygget borgerskapets kvinner hjelpeindustrien. Gjennom å konstruere en underklasse av ofre, fikk de dermed økonomisk makt, sammen med sosial status. Filantroposofien betydde at sosiale avvikere skulle avpolitiseres, klassifiseres, overvåkes, og veiledes tilbake til samfunnets aksepterte normer. Dette prosjektet oppstod i samme periode som europeiske land så det som sin plikt å kolonisere andre deler av verden med samme siviliseringsoppdrag.

Inga Marte Thorkildsen forenkler virkeligheten ved å skrive om slaver og menneskehandel. Som Augustìn og norske May- Len Skilbrei viser oss, er langt fra alle sexarbeidere tvunget av menneskehandlere. Mange ønsker jobb i Vesten, og betaler menneskesmuglere for å omgå stengte grenser. Samt tilgang til papirer og kulturell kompetanse. Ofte vitende om at de kommer til å selge sex, da de ikke er ønsket på det formelle markedet. Sexkjøpsloven er et verktøy for migrasjonsstopp, og tar heller ikke høyde for at det finnes velstående vestlige sexarbeidere som selger sex, for eksempel på siden av studiene.

Fattige mennesker har visstnok ikke reell frihet, og det er gjengs oppfatning at prostituerte som sier de trives med yrket sitt, ikke kan oppfattes som beregnelige.

Både Agustíns og Skilbreis forskning viser at flere sexarbeidere heller bør sees på som arbeidsimmigranter (aktive og tenkende subjekter), fremfor "ofre for trafficking" (passive objekter, uten evne til reflektering). Men sistenevnte gagner vestlig likestillingskamps bilde av "våre" kvinner som moderne og anstendige frigjørere, kontra hjemmelige eller migrerende sexselgere. Dette viser at lite har forandret seg siden imperialismen, og tåkelegger samtidig debatten om menn i prostitusjon, globale klasseskiller, og stengte grenser. Thorkildsen nevner riktignok disse perspektivene, men går likevel heller til angrep på sexarbeidernes valg, fremfor de strukturelle urettferdighetene.

Med loven i hånd må politiet gjennom sexselgeren for å nå kunden. Det er altså den lovlydige part som stadig rammes.

Det Britiske Imperiets Rydyard Kipling er kjent for uttrykket "den hvite manns byrde". Sexkjøpsloven illustrerer hvordan prostituerte er i dag blitt den hvite middelklassekvinnens byrde.

Er sex ute i naturen umoralsk?

2011-09-21T06:24:00.000-07:00

Fra en livlig debatt på gaysir.no:

"Jeg ser at det arrangeres kondomopprydning på Sognsvann og i en eller annen park på Tøyen i Oslo ettersom dette er populære cruisingområdet. Man sender altså folk for å rydde opp etter andres synder utendørs.

Cruising - jeg skammer meg bare ved tanken. Har vi ikke kommet så langt at vi kan møtes andre steder enn i en park hvor normale mennesker ferdes? Er vi unntatt norske regler og lover fordi vi er skeive? Og hvorfor støtter Helseutvalget disse aktivitetene ved å mate kåte mannfolk med kondomer og glid via fuglekasser?

Det er også tydelig at hvermannsen reagerer på aktiviteten som kan betegnes som homofilt hæverk;
Ber om sexklager og Homosex plager ingen

Bør vi ikke være såpass siviliserte i 2011 at vi klarer å holde oss innenfor de fire vegger?"

Debatten utviklet seg ut i det sedvanlige, hvor de såkalt moralsk overlegne og siviliserte homsene som har sex innenfor husets fire vegger, og vet ikke å fornærme den heteroseksuelle massen, kastet beskyldninger mot "de andre", de umoralske homoene som våger å bryte norsk lov om å ha sex ute i naturen, og som i stede for å legge bånd på sine dyriske drifter velger å inngå i handlinger visstnok dypt umoralske, og som skjemmer alle homofile som gruppe.

Jeg var faktisk ikke klar over at det var ulovlig å ha sex ute, men trodde det var lovlig så lenge det ikke var til sjeanse for andre. Nuvel, da en påpekte lovteksten, kunne jeg ikke gjøre annet enn å proklamere at dette er en lov jeg ikke har problemer med å bryte. Dette er mine siste ord i debatten:

Det blir hevdet (direkte, og/eller indirekte) fra visse hold i denne debatten at homser, og ellers menn som har sex med menn, som har sex ute i det offentlige, er egoistiske, hensysløse - enten i forhold til uheldige utenforstående som kan suble over parringslekene, eller i forhold til den anseelse homofile som gruppe har i heteroseksuelles øyne. - og umoralske.

Jeg vil hevde at det umoralske ligger i å prøve å begrense andre sin valg i livet/deres livsstil, gjennom moralisering. En moralisering som enten tar form gjennom å skyve kollektivets interesser forran seg ("tenke på hva de heterofile vil si!"), eller om det man eventuelt legger til grunn for å heve seg over de andre sine valg, handler om at valgene i seg selv skal være mindreverdige, umoralske osv ("jeg gjør hvertfall ikke sånt!").
- Sex, om det er gruppesex, wetsex, misjonærstilling innenfor et monogamt forhold, eller utesex, sier, i seg selv, ingenting om de personlige kvalitetene til de det gjelder. Det er derfor feil grunnlag å dømme noe på.

Altså det umoralske ligger i å begrense andre sine valg i livet, eller (moralsk) fordømme andre - dersom det gjøres på feil grunnlag.

At utesex, som det blir påpekt, er ulovlig i henhold til norsk lov, gjør heller ikke sex bak buskene til umoralsk. Da loven ikke nødvendigvis er det samme som moral. Loven er først og fremst til for å regulere samfunnet. I den grad den speiler moral, er det en bestemt gruppes tidsbegrensede forestilling av hva som er rett og galt. Siden forholdene alltid forandres med tiden, vil også hva som er moralsk riktig også forandres. Uten at loven nødvendigvis henger etter.
- Det blindt å følge loven (eller moralske påbud, o.l.) er i seg selv grunnlegende umoralsk, da det eneste riktige blir å være seg bevisst hvorfor man følger, eller ikke følger, de påbud og regler som er rundt en.

Jeg sier ikke at å bryte norsk lov gjennom å ha sex ute gjør en person moralsk overlegen, men det gjør ikke personen nødvendigvis umoralsk, hensynsløs, eller egoistisk.

Å dømme andre på feilaktig grunnlag, å heve seg over andre på feilaktig grunnlag, å prøve å begrense andres livsutfoldelse på feil grunnlagg, og det å blindt følge lover, påbud, og/eller andre sine forventinger og normer, er derimot umoralsk.
Jeg har ingen problemer med å hevde at på nettopp de nevnte områdene, er jeg bedre enn de surmaga reaksjonære moralistene i homomiljøet. De har til gode å fremlegge grundige og gode argumentasjoner på det motsatte.

Sexarbeidere utenfor heteronormen

2011-08-11T09:35:00.000-07:00

Denne artikkelen skrev jeg for Albertine, bladet til Prostituertes interesseorganisasjon i Norge (Pion). Det kom ut i juni 2011.

Det er viktig at vi stiller oss kritisk til vedtatte sannheter. Det å se at noe av de perspektivene som dominerer i vår måte å forstå prostitusjon på, ikke er gitt, men handler om forskjellige sosiale, politiske, og individuelle faktorer, er en måte å stille seg kritisk til disse sannhetene på.

Dette krever selvkritikk, noe Laura María Augustín peker på i boken Sex at the margins, som jeg har brukt som referanse. Hun forteller om hvordan borgerskapets kvinner, på 1800-tallet brøyt ut av de forvetningene de ble møtt med som kvinner, og skapte nye friheter for seg selv, gjennom å konstruere en underklasse av ofre, som krevde deres hjelp. Dermed fikk de skapt en industri (en hjelpeindustri), med arbeidsplasser til seg selv, samt at de ble "De godes" forkjempere.

Likedan kan vi i dag se at forkjempere for forbud mot prostitusjon, gjennom blant annet Sexkjøpsloven, vender ett blindt øye for dokumenterte negative konsekvenser av sexkjøpsloven (les mer her), gjennom blandt annet å sensurere de kritiske innspillene. Dette fordi Sexkjøpsloven, blant annet, i et radikalfeministisk perspektiv, utgjør en seier i kulturkampen mot Patriarkatet.

Radikalfeminister, og andre forkjempere av loven, vinner derfor sosial status. Det samme gjør politiet, som nå kan slå seg på brystet og si de bekjemper menneskehandel (selv om loven ikke retter seg etter menneskehandlere, eller menneskesmuglere). I tilegg har Reform- ressursenter for menn, fått mandat om å bekjempe sexkjøp gjennom tiltaket Kjøp og salg av seksuelle tjenester (KAST).

Akkurat som at den konstruerte underklassen av ofre, gjerne ikke alltid led så stor nød, og til og med kunne oppleve større friheter en borgerskapets kvinner, forties disse perspektivene, fordi konstruksjonen av sexarbeidere som "ofre for traficking", fremfor for eksempel merkelappen "arbeidsmigranter", skaper en hjelpeindustri, altså arbeidsplasser og sosial status.

Tidligere utgaver av Albertine er å finne på Pion sin hjemmesider, under "Publikasjoner". Her.

Sexarbeidere utenfor heteronormen

Av Andrés Lekanger

Interesseorganisasjonen Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), har de siste årene vært synlige i den offentlige debatten, først og fremst rundt den politiske kampen for å få kjønnsnøytral ekteskapslov på plass. Skeiv Ungdom, er deres ungdomsorganisasjon, men med et mer skeivt teoretisk utgangspunkt. Det vil si at de stiller seg mer kritisk til ideer om seksuell- og kjønnsidentitet som fastlås, samt at de har en viere seksualpolitisk agenda som er mer kritisk til for eksempel samfunnets normative forståelse av hva som er riktig måte å organisere kjærlighetsliv og seksuallivet. Selv om begge organisasjoner har vært tydelig i media på en hel rekke spørsmål, som hiv, og politikk vedrørende transpersoners rettigheter, har de forholdt seg veldig stille når det gjelder sexarbeid. Frem til nå.

Høsten 2008 inviterte studentorganisasjonen Skeivt forum, LLH, Skeiv Ungdom, og PION til debatt om temaet mannlig prostitusjon. Konklusjonen fra homoorganisasjonene var at det var mangel på kunnskap, og at dette måtte hentes inn før man kunne handle. I Albertine, mars 2010, etterlyste daværende leder Karen Pinholt igjen mer kunnskap, for å kunne sikre levekår og lignende. Hun pekte også på at LLH har vedtatt etiske retningslinjer mot å kjøpe seksuelle tjenester. På spørsmål om hvorvidt LLH bør ta tak i tematikken svarer hun ja, og begrunner dette med at samkjønnet prostitusjon faller innenfor rammen av hva LLH jobber med.

Den øvrige debatten i samfunnet har som regel et radikalfeministisk grunnsyn på prostitusjon: prostitusjon blir å sette menns undertrykkelse av kvinner i system. Den blir i seg selv sett på som vold, og dermed blir også alle selgere umyndiggjorte ofre. I den nevnte artikkelen i Albertine diskuteres det også at Skeiv Ungdom har blitt dominert av en radikalfeministisk ide omkring sexarbeid, og at dette nok har gjort at de har vegret seg for å ta tak i temaet.

Prostituertes interesseorganisasjon i Norge har de siste to årene jobbet for å fremme et mer homo- og skeivt syn på prostitusjon. Kvinner kjøper sex av menn, og kvinner selger sex til kvinner. Menn selger også sex til andre menn. Noen er etnisk norske og ønsker å heve levestandard, andre finansierer rusproblemer. Noen er utlandske som reiser rundt i Europa for å selge sex. Transpersoner selger også sex, noen som kvinner, og andre som transpersoner. Enkelte steder i verden er sexsalg gjerne eneste mulighet for transpersoner, som er ekskludert fra resten av arbeidsmarkedet. For andre kan sexsalget handle om å bekrefte egen kjønnsidentitet.

Heteronormen

Innenfor sosiale hjelpetiltak, blant annet i rusomsorgen har menn som selger sex gjerne vært et usynliggjort tema. Kvinner som selger sex antas gjerne å være heterofile, mens menn antas å være homofile. Vi vet at langt flere unge gutter under 18, enn jenter, har erfaringer med sexsalg (NOVA 2002). Spørsmål om seksuell helse og identitet gjør seg her gjeldene, også for kjøpersiden: kjøp og salg av sex kan, for enkelte, brukes for å bekrefte seksuell identitet. Kunnskap om utfordringene med å leve som skeiv i et heteronormativt samfunn, varierer, og mange helsearbeidere finner det vanskelig å snakke om for eksempel homoseksualitet. Heteronormen, er et begrep som brukes for å forklare at alle som regel antas å være heteroseksuelle, og cispersoner (menn og kvinner som helt enkelt opplever seg selv som det kjønnet det er født inn i; en transperson vil for eksempel kunne oppleve at han oppfatter seg som en mann, men er blitt født med en kvinnekropp). Med denne antagelsen kan lesbiske, homofile, bifile, og transpersoner oppleve å usynliggjøres: spørsmål om seksuelle relasjoner, kjærlighets relasjoner, eller i forhold til å komme ut av skapet med en skeiv seksualitet, eller annen kjønnsidentitet, alle disse forties. Denne usynliggjøringen kan også handle om manglende kompetanse, fra læreren, helsesøsteren, fastlegene, og lignende sin side.

Det er farlig om et radikalfeministisk syn på prostitusjon blir tillat å skjule disse perspektivene.

Bifile menn kjøper sex av mindreårige gutter kunne vi lese på NRK.no 26.11.2010 De refererte til Pro-senterets rapport ”Et usynlig marked” (2010). Her står det at menn som har sex med menn, men som lever i heterofile forhold utgjør den største kundegruppen. Det står derimot ingenting om en direkte kobling mellom bifile, og kjøp av sex fra såkalte ”gutteprostituerte”. Et tradisjonelt maktperspektiv vil her stå i fare for å skjule enhver kritikk av heteronormativiteten i samfunnet – som gjør at noen ikke klarer å leve åpent som skeive. Borte var diskusjoner om kompetansehevning av sosiale hjelpetiltak når det gjelder forståelse av seksualitet og identitet, eller hvordan homoarbeid kan bidra til å sikre skeive trygge arenaer de kan være åpne i. Noe som igjen kan fremme helsefremmende arbeid, samt redusere omfanget av kjøp og salg av seksuelle tjenester.

Horing

I middelalderen ble ikke ”whoring” sett på som kun salg av sex, men som all kvinnelig atferd som ikke var sett på som korrekt. Ikke ulikt hvordan ordet ”hore” brukes i dag i norske skolegårder, og blant konservativt religiøse. Få som bruker ”hore” som et skjellsord, tror at den som det brukes mot faktisk selger sex. Det handler om å korrigere, eller sanksjonere mot uakseptabel atferd generelt. Prostituerte ble kanskje sett på som umoralske, men i aristokratiets tidsalder hadde alle fått sin plass i livet tildelt av Gud. Dermed ble de til en viss grad akseptert, og sett på som ”avledere” som forhindret menn i å begå mer alvorlige synder som homofili, utroskap, og incest.

Ordet ”Prostituert” betydde for mange på 1800-tallet, alt fra kvinner som hadde mistet sin uskyld utenfor ekteskapet, til kvinnelige tiggere og tyver. Det var mer et klassebegrep, enn en yrkestittel som i dag.

I dag vil de fleste interesseorganisasjoner for prostituerte bruke ordet ”sexarbeidere”. Dette fordi man mener ”prostituerte” er et stigmatisert begrep som signaliserer passive ofre, fremfor aktive aktører. Sexarbeid kan være alt fra salg av seksuelle tjenester, stripping, porno, arbeid i en bar tilknyttet det kommersielle sexmarkedet, til helsefremmende - og rettighetsarbeid for sexarbeidere. For en organisasjon som Skeiv Ungdom vil kanskje betegnelsen ”sex i bytte mot vederlag” være mer korrekt å bruke, da dette signaliserer en handling, og ikke en avklart yrkesidentitet. For en rettighetsorganisasjon som PION vil ”sexarbeidere” blir mer korrekt, fordi PION nettopp representerer de som har et avklart forhold til at de selger sex.

De to årene som PION har stått på stand under Skeive Dager i Oslo, har vi lurt på om ikke en del skeive med erfaringer fra sexsalg, kanskje unngår å snakke med en organisasjon som nettopp bruker ordet ”prostituert” i navnet sitt. Fordi de kanskje ikke kjenner seg igjen i ideen om en ”prostituert”. Spør vi om noen har ”erfaringer med sex i bytte mot vederlag?” vil vi kunne få flere ærlige svar, enn om vi spør ”har du vært sexarbeidere”. Kanskje noen skeive, med mer sporadiske erfaringer med å selge sex, ville følt seg mer komfortable å snakke om dette med en organisasjon som Skeiv Ungdom? Dette understreker viktigheten av god kommunikasjon mellom Prostitusjonstiltakene og homoorganisasjonene. Her er det kunnskap å hente hos hverandre.

Hjelpeindustrien
Laura María Agustín skriver at den første hjelpeindustrien, oppstod med borgerskapets overtagelse på slutten av 1700-tallet. Troen på at mennesker med sosiale problemer hadde fått sin plass i samfunnet av Gud, måtte nå vike for troen på at sosiale problemer kunne gjøres noe med. Borgerskapet så på det som sin plikt å sivilisere arbeiderklassen, slik aristokratiet tidligere hadde sett det som sin plikt å sivilisere dem. I samme periode så Europeiske land på det som sin plikt å kolonisere andre deler av verden med samme siviliseringsoppdrag.

Borgerskapet så på familien som samfunnets viktigste enhet, og på kvinner som voktere av denne renheten og stabiliteten. Alle som stod utenfor borgerskapets familie idealer – arbeiderklassen og fattige, prostituerte, folk som gamblet og drakk mye på kroer, med flere – ble sett på som en trussel mot samfunnets stabilitet.

Det var i denne tiden og i denne ånden at hjelpeindustrien oppstod. Dette var en industri hvor borgerskapets kvinner fikk økonomisk makt, sammen med sosial status som Det Godes forkjempere. Filantroposofien, var her et middel for kontroll. Nå skulle sosiale avvikere avpolitiseres, klassifiseres, overvåkes, og underlegges normer for atferd – slik at de kunne veiledes tilbake til samfunnets aksepterte normer.

Sexselgere ble nå sett på som en trussel mot stabiliteten i samfunnet, som fristet og led ”respektable borgere” på avveie.

Ulike perspektiver

Det finnes mange ulike måter å forstå prostitusjon på. En måte samfunnet forstår prostitusjon på kan spores tilbake borgerskapets sivilisasjonsprosjekt på 1800-tallet. Den radikalfeministiske måten å forstå fenomenet på, stammer fra karismatiske ledere som Andrea Dworkin, og Cathrine MacKinnon, og deres ekstreme seksualfiendtlige syn. Disse gikk, på 1970-tallet, sammen med kristenkonservative i kampen mot porno. Det oppstod en splittelse mellom radikalfeministene, og liberalfeministene. Hvor sistenevnte kunne se på porno som frigjørende fra seksualfiendtlige krefter, og på prostitusjon som et spørsmål om seksuell frigjøring. Konflikten ble kalt for ”Den feministiske sexkrigen” fra slutten av 1970-tallet, og gjennom 1980-tallet).

Tidsklemma

Hvordan man forstår prostitusjon handler altså om ulike politiske og sosiale prosesser. Laura María Agustín spør om det å være sexarbeider kan være en seksuell identitet, så vel som en yrkesidentitet, hvis du forutsetter at identitet er flytende. I møte med prostitusjonsmotstandere som mener at sexarbeid er unormalt og ødelegger for ”ordentlig sex”, peker hun på Queerteorien. Den sier at ingen seksualitet kan defineres som ”normal”, eller ”naturlig”. Begjær kan derfor ikke sies å være en nødvendig del av sexen (selv om den er viktig for noen). Dersom seksualiteten vår er grunnleggende for vår øvrige identitet, vil man i et samfunn som oppfordrer oss til å være ”tro mot oss selv”, få et større insentiv til å kjøpe sex for å frigjøre egen identitet? Det kan tenkes at idealer om at både den moderne mor og far skal kombinere familie med jobb, gjøre at de ser mindre til hverandre. Dermed søker de kanskje til det kommersielle sexmarkedet for å få den seksualiteten som tidsklemma nekter dem.

Susanne Doodilet skriver mye om hvordan det i den tyske debatt om prostitusjon brukes de samme argumentene man i Sverige (og Norge) bruker for å rettferdiggjøre forbud mot sexkjøp, nettopp for å fremme en mer liberal politikk. Altså argumentasjon omkring likestilling, og rett til selvbestemmelse.

Spørsmålet blir da hvordan homoorganisasjoner som LLH og Skeiv Ungdom bør forholde seg til sexarbeid. Er det hensiktsmessig for en organisasjon som Skeiv Ungdom, som ser på seksuell identitet som flytende, ikke å se på sexarbeid ut fra en vinkel som handler om nettopp seksuell identitet, og seksuell utfoldelse? I forhold til språk og forestillinger om kjønn og seksualitet, har spesielt Skeiv Ungdom løftet fanen høyt for å påpeke at tatt for gitte forestillinger ikke alltid stemmer, og pekt på skjulte maktgrep som ligger i språket vårt. I stede for å diskutere prostitusjon ut i fra et radikalfeministisk perspektiv, kan det jo kanskje ligge nærmere Skeiv Ungdom sitt politiske prosjekt, å se litt mer kritisk på nettopp de normative oppfatningene omkring sex og makt, og hva disse gjør med individene det gjelder, som ligger i denradikalfeministiske diskursen?

Referanser:

Agustín, Laura María (2007): Sex at the Margins. London&New York: Zed Books

Bjørndalen, Ulla (2010):

Et usynlig marked, Pro-senterets rapport om menn som selger sex

Hegna, Kristinn og Willy Pedersen (2002): Sex for overlevelse eller skyggebilder av kjærlighet. Ungdom under 18 år som selger seksuelle tjenester. Oslo: NOVA rapport 5/02

Doodilet, Susanne (2004): "Kultur ock prostitution - om prostitutionsdebatten i Sverige ock i Tyskland". I: Albertine, august 2004

Renland, Astrid (2007): ”Fra medsøstre til ofre, horer og streikebrytere”. I: Liv Jessen (red.): Det Ideelle offer. Andre tekster om prostitusjon. Oslo: Koloritt Forlag

Østergren, Petra (2008): Porr, Horor och Feminister. Dejavu Publiserings AB

Sexen som forsvant

2011-07-18T07:18:00.001-07:00

Av Andrés Lekanger. Publisert i Dagbladet 16.07.2011

Denne kronikken skrev jeg etter et intervju med homsemagasinet Blikk. Intervjuet, og diskusjoner i forkant av tittelen som Mr Leather Norway.

Tidligere Mr Leather personer har brukt tittelen for å fremme hivsaken, sette søkelys på overgrep, med mer.

Også Mr Gay kåringen er blitt brukt politisk, av hivaktivister her hjemme, mens andre Mr Gay personligheter har brukt tittelen på å sette søkelys på homofobi i andre steder av verden.

Med Mr Leather 2011 kåringen ønsket jeg sånn sett ikke å ha noen sak - fordi jeg føler seksualitet i seg selv ikke trenger å rettferdiggjøres.

Men, selv om jeg for så vidt tenkte ikke ha en politisk agenda med Mr Leather kåringen, så kan man jo ikke ærlig talt gi meg et sashe, og tro jeg vil holde kjeft som en hvilken som helst annen missedronning.

Følgelig ble innlegget du ser under skrevet. Som organisasjoner som kjemper for kollektive rettigheter, har de etablerte homoorganisasjonene, skapt fortellinger om "oss". Dette er nødvendig i en hver rettighetskamp, før man flytter fokuset mer over på individene. Derimot har det ofte rettes en kritikk mot at historiene som formidles, kan ekskludere: at bifile, transpersoner, eller mennesker som ikke ønsker å leve i normative kjærlighetsrelasjoner, ikke alltid innkluderes. Ja, at de til og med kan usynliggjøres.

Det er dette jeg prøver å sette søkelys på, samt peke på at sex og seksualitet er verdt å feire.

Alt for ofte ender diskusjoner om sex opp i alvorlige temaer som overgrep, hivforebygging o.l. Dette er viktig, og jeg har selv meldt meg inn i slike debatter (Les mer om det her, eller her.

Likevel er det viktig med også en lystbetont debatt om sex og seksualitet.

Jeg er blitt kritisert for å ta Bård Nylunds ord ut av sammenheng: at han svarer på beskyldninger fra Hanne Nabintu Herland, om at LLH kun er for liberale, med å peke på at det finnes konservative i organisasjoner.

Denne kritikken sier jeg meg enig i: det er legitimt å påpeke at organisasjonen er for- og består av konservative. Som svar på beskyldningene fra Herland & Co.

Likevel, LLH fulgte aldri opp med å snakke om, eller forsvare mer liberale standpunkter/verdier i forhold til seksualitet. De sa aldri at de også var for liberale homofile, eller kom med et riktig forsvar for liberale verdier.

Til avslutning vil jeg sitere en venn av meg, og noen interessante refleksjoner han gjorde:

"Poenget ditt kan overføres til heteroverdenen også. I 70-tallets frigjøringsprosjekt så var fri sex mellom heterofile en viktig del (parallelt med homokampen). Konsekvensen av dette var skilsmisser, samboerskap, abortlov og P-pilller. I dag er dette igjen blitt institusjonalisert. Den frie heteroseksualiteten er igjen blitt fanget inn av former for samfunnskontroll. Noen ting er blitt offentlig som samboerskapet, andre utslag av frigjøringen er privatliv (som swingersmiljøet, SM-miljøet og fetish-miljøet etc.). Samtidig er seksualiteten mellom hetereofile friere nå enn for 40 år siden, selv om deler av sexen som frigjøringskampen åpnet for fortsatt regnes som privatliv. Parallelt har homofile fått sine kontrollerende institusjoner, som ekteskapet. Men det at vi har fått homoekteskap betyr ikke nødvendigvis at de andre formene for sex mellom menn er glemt, eller borte. De er bare blitt en del av privatlivet. Det er nok av heterofile som møtes på rare steder og har seg med fremmede også, på festivaler, julebord og jobbseminarer. I grunnen er hele utelivsbransjen laget rundt at mann skal møte fremmed kvinne og ha seg med henne. Det er ikke bare i homokretser at sex utenfor parforholdet er noe som regnes som privat, og potensielt skamfult."

Sexen som forsvant

Vi er ikke alle adoptivkåte homofile par,

og inseminasjonskåte lesbiske.

På tide å komme ut av skapet igjen?

KRONIKK
Andrès Lekanger
Oslo

Nylig fikk jeg tittelen Mr. Leather Norway 2011, og skal dermed representere Scandinavian Leather Men (SLM). På spørsmål om hva tittelen betyr for meg, svarte jeg at sex er sex. Det behøver ikke rettferdiggjøres, og det er hva jeg liker med SLM. Ikke alle synes å være enig i det.

I fjor markerte LLH «60 år med homobevegelse». Her ble kampene for avkriminalisering, avdiagnostisering, partnerskap, ekteskap og retten til assistert befruktning, blant annet, stolt vist fram. Borte var derimot sexen og seksualiteten.

Fortellingene om hvordan menn som har sex med menn fant hverandre bak busker og i pissoarer i tidligere tider, og fortsatt, var fraværende. Sammen med historiene om sexklubber, sexannonser og så videre. Hvorfor var ikke dette viktig å feire?

Har kampen for å bli akseptert av storsamfunnet virkelig gjort at vi skammer oss over seksualiteten vår? Til og med Skeiv Ungdom klarte ikke en eneste gang å sette spørsmålstegn ved ekteskapet som institusjon, under kampen om ekteskapsloven.

Homsesaunaer er lokaler hvor menn kan betale for tilgang til fasiliteter som legger til rette for at vi kan ha sex med hverandre. Disse fungerer ikke bare som seksuelle oaser for oss som bare vil leke. For dem som lever i skapet, og som ikke kan knytte andre relasjoner til menn enn seksuelle, er de en viktig arena.

De er også en sosial arena, men hva de betyr for homokulturen diskuteres aldri i det offentlige ordskiftet. Her reduseres diskusjonen til bare å handle om hivforebygging.

For noen har sex i buskene, homseporno, leketøy, og promiskuøs atferd, vært sett på som frigjørende for den homoseksuelle mannen. Det frigjorde oss fra seksualfiendtlige krefter i samfunnet, og sto i en deilig opposisjon mot det heteronormative systemet som undertrykket oss.

Andre steder demonstrerte man mot at sexklubbene skulle stenges. Så kom hiv og AIDS på 1980-tallet, og gjorde at vi måtte revurdere vår livsstil. Men selv som hivpositiv homo opplever jeg at sex brukes som et stort frigjøringsprosjekt. Et sunt og godt sexliv når man lever med hiv, er heller ikke motstridende, men grunnleggende.

Grunnleggende, fordi sex for oss mennesker er den eneste måten vi virkelig kan bli intim med et annet menneske på. Voksenleker er altså grunn nok i seg selv til å feire. I hvert fall når seksualiteten har bundet vår kultur sammen tidligere, og fortsetter å gjøre det i dag.

Under en debatt tidligere i år fyrte Hanne Nabintu Herland av mot Landsforeningen for lesbiske homofile, bifile og transpersoner (LLH), og beskyldte organisasjonen for å fremme en hedonisme som visstnok reduserte menneskeverdet. LLHs leder Bård Nylund svarte med å forsikre om at samtlige ansatte i LLH var konservative. Slik løp han de seksualfiendtlige kreftenes ærend.

Journalisten Aksel Kjær Vidnes skrev derimot at er det mulig med et liberalt standpunkt med henhold til andre, mens man selv lever tradisjonelt. Og motsatt for de av oss som er seksuelt liberale, eller samlivsanarkister.

Jeg respekterer selvsagt at tradisjonelle samlivsformer og ekteskap er viktig for mange av oss. Men bare fordi jeg er homo, betyr ikke det at jeg vil gifte meg og adoptere barn. Vi er ikke alle adoptivkåte-homofile par, og inseminasjonskåte lesbiske. På tide å komme ut av skapet igjen?

Du finner kronikken på Dagbladet nett. Her.

Ved samfunnets yttergrense

2011-07-17T10:26:00.000-07:00

Av Andrés Lekanger. Publisert i juni-utgaven av Albertine 2011.

Denne artikkelen skrev jeg for Albertine, bladet til Prostituertes interesseorganisasjon i Norge (Pion). Det er et intervju av en bekjent av meg som tidligere kjøpte sex.

Vi ble kjent via Angstringen, og etter at jeg fortalte at jeg jobber i Pion, tiltrodde han at han hadde kjøpt sex tidligere.

Det som jeg syntes var interessant, var at når han fortalte meg om sine erfaringer privat, fremtrådte han som langt mer selvsikker, og ubetenkt med å være sexkunde. Derimot når vi traff hverandre på Café Sør, for å ta intervjuet, da var det som om han skiftet personlighet. Han ble veldig ydmyk, og forsiktig i det han sa. Nesten som det at jeg hadde rollen som journalist (autoritet), manet frem den internaliserte forakten - vi får fra storsamfunnet rundt oss.

Tidligere utgaver av Albertine er å finne på Pion sin hjemmesider, under "Publikasjoner". Her.

Ved samfunnets yttergrense

”Eirik” er en 26 år gammel heterofil mann, bosatt i Oslo. Han jobber for tiden som lærervikar, men har tidligere vært aksjemegler, blant annet. Han er kjekk og veltalende. Eirik har også kjøpt sex, og gikk med på å snakke med Albertine for et om hans erfaringer og refleksjoner rundt dette.

Hvorfor begynte du å kjøpe sex?
- Det begynte for syv år siden da jeg og en god venn var ute på byen. Han har alltid vært den i vennegjengen som ikke bare sa at han skulle gjøre ting, men som faktisk også gjorde det. Etter en bytur hoppet vi inn i en taxi, og han sa til sjåføren at vi skulle til Baltazar. Jeg regner med en av fire taxisjåfører vet hvor de skal kjøre deg om du spør etter prostituerte.

Baltazar var et bordell som oppstod i Oslo på 1990- tallet, som også var gullalderen for bordeller i hovedstaden. Det var viden kjent for høy standard på lokalene, og blant jentene. Det ble stengt på midten av 2010- tallet.

Har du vært på andre bordeller en Baltazar?
- Jeg har vært innom et annet bordell, men jeg hadde ikke sex der fordi det var for skittent. På Baltazar var det ordnede former. Fine lokaler, med dusjer man måtte benytte seg av først. Damene som solgte, var norske, og så veldig bra ut.

Snakket du med dem?
- På Baltazar var damene anonyme, de brukte andre navn, og gjerne parykker. Noen fortalte litt om seg selv, uten at de avslørte så mye. De ga inntrykk av å være fornøyd, selvsagt ikke med skitne kunder, men de var der frivillig, og det var ordnede forhold for dem.

Hadde du noen bekymringer i forhold til å kjøpe sex?
- Ingen særlige bekymringer nei. Det dreide seg om å sprenge mine egne grenser. Jeg har alltid kun kjøp sex når jeg har vært full, og jeg kunne jo få fyllenerver dagen etterpå, men det var mest for meg selv. Jeg tenker at det handler om et gjensidig forhold hvor begge parter får sitt, men de jeg kjøpte sex av var nok mer bevist det hele enn meg. Siden jeg var dritings.

Eirik fortsetter med å snakke om hvordan han foretrakk å kjøpe sex på Baltazar, fremfor fra gata.
- Det går på moral, fordi du vet at gateprostitusjon er galt. Der og da vil de ha penger, men på lang sikt er det kanskje ikke det de ønsker. Dette er noe jeg har tenkt på i ettertid.

Hvorfor mener du det er en forskjell mellom de som selger ute, og de som solgte sex på Baltazar?
- Fordi damene inne hadde muligheter til å gjøre noe annet. De var kanskje studenter som trengte penger, samtidig som de liker sex. De som selger sex ute kan ikke velge på sammen måte.

Du nevner at å kjøpe sex handlet om å sprenge egne grenser?
- Ja, i forhold til samfunnets normer. Første gangen da jeg ble litt kastet ut i det, turte jeg ikke gjøre noe mer enn å få en massasje. Kameraten min tok full pakke. Jeg ble litt mobbet for det i ettertid. At vi hadde kjøpt seksuelle tjenester ble også et samtaletema på vorspiel med kameratgjengen. Jeg snakker aldri om disse erfaringene med damer.

Hvordan reagerte gutta?
- Gutter syntes det er dødskult. Mange ville ikke gjort det selv, men alle ville høre om det: om Baltazar og det luksuriøse. Jeg tror nok jeg steig i det sosiale hierarkiet, hvert fall der og da på vorspielet, men kanskje noen fikk litt andre tanker omkring det etter å ha tenkt seg om.

Hva har det å kjøpe sex, gjort med deg?
- Når jeg først hadde krysset en grense, var det lettere å komme tilbake andre gangen. Da tok jeg også full pakke. Etter det kjøpte jeg sex ca. fire ganger, sammen med venner. Da fikk vi kontakt med prostituerte via Internett. Det var etter det at jeg tok og kjøpte sex fra ei på gata. Det føltes patetisk ut, fordi jeg var sørpe dritings, kjøpte fra gata, og fordi jeg var ensom.

Er det patetisk å være ensom?
- Ja, det burde liksom ikke være nødvendig å kjøpe sex. Det finnes jo så mange damer der ute, så jeg burde klare å få sex gratis. Hvert fall edru, men jeg var full og måtte kjøpe.
- Hadde jeg vært rik ville ikke det å kjøpe sex og relasjoner på Baltazar ha vært patetisk, men som vanlig lønnet, som egentlig ikke har råd, da blir det destruktivt. Eller… Baltazar var ikke patetisk, men det svei i lommeboka. Det å kjøpe sex ute var patetisk fordi det ble så desperat. Det å kjøpe sex er ikke patetisk, hvis det er bra forhold, men det er heller ikke ideelt. Hvis du er en rockestjerne som kan få deg one nights så mye du vil, så er jo det bedre.

Ser du altså på det å kjøpe sex som at du ikke strekker til?
- Ja. De gangene jeg har kjøpt sex, har jeg generelt fått lite sex og kjærlighet. På Baltazar kunne jeg betale 7000 kroner for å ha ei prostituert hos meg hele natta.

Så det handlet ikke kun om lett tilgang til ”tøm og røm”?
- Nei, når jeg betalte for en hel natt ble det ikke alltid sex, men jeg sovnet gjerne med armene rundt henne. Det var det som var viktig for meg. Jeg kunne selvsagt tatt mer ansvar for at jeg følte meg ensom, og blitt venn med damer.

Betyr det at det er få damer i din omgangskrets?
- Det har alltid vært få damer blant mine venner, ja. Gutta henger liksom med gutta. I senere tid har jeg fått flere jentevenner, men det er ikke vanlig at man har jentevenner som man av og til har sex med. Har aldri hatt sex-venner, og kjenner ingen andre som har det. Jeg tror det ville vært vanskelig for meg å kombinere en seksuell relasjon sammen med vennskap, selv om det kunne vært ideelt i perioder.
- Det sunneste er nok et ordentlig forhold hvor sexen er en del av dette. Det er noe som ikke er som det skal for partene i prostitusjon. Den som selger gjør det kanskje på grunn av sosiale problemer, mens den som kjøper kanskje har relasjonelle problemer.

Nå må jeg jo spørre, skammer du deg over at du har kjøpt sex?
- Jeg heller mot nei. Kanskje litt fordi jeg har kjøpt fra gata. Det er nok det eneste jeg angrer på. Fordi de følte jeg bare lukket øynene og ventet på at jeg skulle bli ferdig. På Baltazar virket det derimot som om de nøyt det. Jeg husker ei dame jeg var med der, og når jeg spurte om ikke mine tjue minutter var over, ba hun meg bare fortsette. Hun hadde jo som sagt muligheter til å velge andre ting, men ville øke sin velstand. Hun ute ville bare ut av fattigdom, og hadde færre muligheter.

Hatfulle Ap-kvinner

2011-05-12T04:02:00.000-07:00

Publisert i Dagbladet 11.05.2011. Av Andrés Lekanger, sexarbeidere-aktivist.

Jeg blir rasende når jeg leser at AP kvinnene Marianne Marthinsen, Marit Nybakk, og Anette Trettebergstuen angriper Pro Senteret. De truer med nedleggelse hvis ikke senteret har en nulltoleranse holding til sexsalg.

Mener Ap-kvinnene virkelig at sexarbeidere (kanskje uten andre alternativer) skal nektes helsetjenester, arbeidstrening, kulturell kompetanse, m.m. med mindre de sverger på å slutte med sexsalg? Hvor kommer hatet fra?

Fungerende leder for Pro Senteret sier de er mot prostitusjon, ikke prostituerte. Ap-kvinnene trekker frem Nadheim som det gode eksempel på et tiltak med klare holdninger mot prostitusjon. I fjor kom Kvinnepanelet med lignende anklager mot blant annet Pro Senteret. I tilegg til å si at Nadheims visjon om et samfunn uten prostitusjon, er nettopp en visjon, skrev Nadheims leder, i Aftenposten 18.10.10, det at sexarbeidere ikke kan “hjelpes ut av prostitusjon” ikke skyldes hjelpetiltakenes standpunkt i prostitusjonsdebatten, og at fokuset bør rettes “mot begrensningene i norsk migrasjonspolitikk, og uviljen til å dele godene”.

I motsetning til hva Ap-kvinnene hevder, fungerer ikke Pro –Senteret som en fagforening for sexarbeidere når de igjenngir deres erfaringer fra etter sexkjøpsloven (dokumentert, f.eks. av Uteseksjonen i Bergen), ei heller fordi høster egne erfaringer. Men når erfaringene ikke er det Ap-kvinnene ønsker å høre, søker de å tie stemmene.

Andrés Lekanger, sexarbeidere-aktivist.

Les også dette innlegge fra Amnesty Blogg

Osama Bin Laden er død. Et tap for menneskeheten?

2011-05-02T18:52:00.000-07:00

Obama talte søndag kveld 01.05.2011 til det amerikanske folket, og kunngjorde at Osama Bin Laden er død.

Er dette et tap for menneskeheten?
Isolert sett, nei selvsagt ikke. Drapet på en religiøs fanatiker som har drept, eller står bak drapet på tusenvis av amerikanere, og mennesker av andre nasjonaliteter, både i USA, Europa og Arabiske land, dette er ikke et tap for menneskeheten.

Jeg forstår amerikanernes glede (selv om jeg lar meg skremme av nasjonalismen, når den utspiller seg gjennom blant annet igjentagende U-S-A rop), og den fortjener de. Dette er mannen som står bak det største terrorangrepet på Amerikansk jord, og som gjennom dette skapte et kollektivt sjokk i nasjonen. Drapet på ham har stor symbolsk verdi.

I et større sammenheng, utgjør drapet på Osama Bin Laden nok et skudd i en rekke av skudd avfyrt de siste ti dystre ti årene etter terrorangrepet 11. September 2001. Nettopp dette terrorangrepet ga visse politiske amerikanske krefter en anledning til å si opp, og/eller blankt overse internasjonale avtaler om demilitarisering. Amerikanske og Europeiske borgerrettigheter er blitt innskrenket, i "sikkerhetens navn" (og så glemmer vi at rettigheter er trygghet og sikkerhet). Internasjonale lover og regler for krigføring, respekt for menneskerettigheter, respekt for andre lands nasjonale suverenitet, alt dette er blitt brutt, gang på gang.

Aksjonen hvor amerikanerne drepte Osama Bin laden er jo et stjerneeksempel på brudd på nasjonal suverenitet, og brudd på intenasjonale lover og forpliktelser om å bringe en forbryter til retten.

Krefter i Norge, og andre land, var involvert med hemmelige CIA flygninger av mistenkte terrorister, også tatt til fange uten riktig prossedyrer. Mange av dem kastet til tortur, i fengsler som Guantanamo bukta. Hvor blant annet norske bedrifter som Aker Kværner forsynet fangeleiren med materialer.

Alt dette fordi USA, og sympatisører, ser seg rettferdiggjort tilå bryte egne prinsipper og idealr, visstnok for å beskytte de større idealer (dette er selvsagt som å bygge ett hus uten grunnstøtte. Det ville ikke kunne holde seg oppe).

Dette igjen muliggjort på grunn av en overdrevent nasjonalisme fôret på et overdrevent bilde skremmebilde av Al Qaeda, ikke én stor organisasjon, men flere små, først og fremst med lokale virkning. Som bare løst, eller ikke i det hele tatt har noe med hverandre å gjøre.
Disse terroristene, truer først og fremst enkeltindivider, men er blitt blåst opp til en skygge (som en av Don Quijotes vindmøller) som liksom skal true hele sivilisasjoner.

En idè, et mareritt, som igjen har skapt mer nasjonalisme og fremmedfiendtlighet (også her i Europa og Skandinavia), og mer stigma og hets, rettet mot muslime generelt.

Det har vært et tap for menneskheten.

Vil drapet på Osama Bin Laden bety slutten på amerikansk (godt backet opp av NATO-land som Norge) ekspansjon, og brudd på menneserettigheter?

Trokk`e det!

For øvrig bra lesestoff fra Aftenposen, om Osama Bin Ladens død.

Sexköpslagens osynliga gisslan

2011-04-04T07:46:00.000-07:00

Den førsta svenske studien om lesbiske, homofile, bifile, og transpersoner som selger sex avslører at sexkjøpsloven truer arbeidet med hiv-prevansjon, advarer Ulrika Westerlund og Emelie Mire Åsell i dette innlegget på Expressen.

8. Mars - ekskluderte kvinner. Stripping og hijab

2011-03-31T14:38:00.000-07:00

Av Morten, Sortodden og Andrés Lekanger i Prostituertes interesseorganisasjon i Norge

Det hele begynte med at Kjersti Løkken Stavum skrev et innlegg i Aftenposten hvor hun argumenterer for at kvinnekampen er død. Alle bevegelser - kvinnebevegelsen, eller homobevegelsen - er avhengig av en identitetsskapelse for å kunne virke som politisk slagkraft. For å vinne frem i kampen for retten til å bli vurdert, respektert, og også bli gitt de plikter og rettigheter man skal ha krav på som enkeltindivider og borgere, må man bygge en gruppeidentitet; som "kvinner", eller for eksempel "homofile" og "lesbiske".

Et sted på veien blir dette derimot kontraproduktivt. Når man har tilegnet seg en god del rettigheter er det på tide å, politisk sett (identitet vil alltid være viktig for individer, rent utenom den politiske gevinsten), legge fra seg gruppeidentiteten. Altså å gjøre allvor ut av at man vil bli dømt som enkeltindivid, og ikke ut fra en gruppeidentitet. Stavum har derfor rett, mener jeg, når hun peker på at begrepet "kvinne" (eller i andre situasjoner "homo", eller "svart" o.l.) kan flytte fokus fra sak som rammer flere, til gruppeidentiteter, og dermed bli kontraproduktivt.

Likevel mener vi i Pion at det enda finnes grupper av kvinner som likevel trenger spesielt fokus som kvinner - fordi de som kvinner opplever særskilte utfordringer. Derfor skrev vi et svar som kom på trykk i Aftenposten Aften 16.03.:

8. Mars med mening

"Stopp toget" sier Kjersti Løkken Stavum (08.03), og peker på en utvannelse av begrepet kvinnekamp på den internasjonale kvinnedagen. Hun peker også på kunstige skiller som følge av dette.

I 1970 oppstod den nye feministiske bevegelsen, og førte kvinnekampen på andre, og mer direkte måter. Kampen for selvbestemt abort, fødselspermisjon med full lønn, og likestilling i alt lovverk ble betraktet som selvfølgeligheter. En våget å stille spørsmål ved selve patriarkatet, og full kvinnefrigjøring var målet..

Men ikke alle kvinner fikk være med: Kampen mot porno og prostitusjon sto også på deler av kvinnebevegelsens agenda, hos radiaklfeministene. Vi tenker da på bl.a Kvinnegruppa Ottar. I dag ønsker de å forby stripping i Oslo.

I 1992 ble Prostituertes interessorganisasjon i Norge, nektet å delta i 8.Mars toget, det skjedde også i fjor. Vi unnlot derfor å søke i år, men deltok i toget likefult. At sexarbeidere nektes en stemme, viser skyggensiden av radikalfeministene ideologi: At ethvert mål kan nås gjennom totalitære midler, og skråsikkert tar de i bruk hersketeknikker vi før var vant til at menn brukte, bl.a definisjonsmakt.

Vi er enig med Stavum i at utvanning av begrepet "kvinnekamp" skaper kunstige skiller. Likestilling skal handle om alle kjønn. Kvinner støter enda på urettferdighet og stigmatisering i Norge, og internasjonalt. Grupper som trenger å få et særlig fokus er etter vår mening sexarbeidere, kvinner som nektes å ta av hijaben. Så vel som de som nektes å ta den på, innsatte kvinner, og ikke minst papirløse innvandrere.

Måtte disse kvinnene delta sammen med oss neste år, og igjen fylle 8. mars med mening.

Morten Sortodden og Andrés Lekanger, Prostituertes interesseorganisasjon i Norge

Når jeg og Morten så innlegget komme på trykk, fikk vi sjokk. I avsnittet hvor det står "Grupper som trenger å få et særlig fokus er etter vår mening sexarbeidere, kvinner som nektes å ta av hijaben. Så vel som de som nektes å ta den på", hadde desken fjernet "Så vel som de som nektes å ta den på". Dette gjorde oss rasende fordi vi kjemper for alle individers rett til frihet over egen kropp og liv. Derimot så vi på dette som en anledning til å fortsette debatten, og tirsdag 22. Mars kom denne oppfølgende kommentaren på trykk i Aften:

Ingen tro på forbud

16.03 Skriver vi at de kvinner som trenger fokus, blant andre er kvinner som nektest å ta av hijaben. Så skulle det stå ”Samt kvinner som nektes å ta hijaben på”. Hvorfor dette ble redigert bort vet vi ikke, men setningen var prinsipiell krititt mot debatten om forbud av hijab og burka.

Erfaringen tilsier at sexkjøpsloven tåkelegger større sosiale sammenhenger som prostitusjon er en del av. Gjennom ikke å snakke om migrasjonsrelaterte problemer, og global økonomi, tar samfunnet heller ikke reelle grep.

På samme måte tåkelegger diskusjonen om hijab-forbud, spørsmål om klasse, og sosial ekskludering. Vi foreslår tilretteleggeing for økonomisk selvstendighet for hijabkledde kvinner, fremfor forbud. Med

mulig konsekvens at de heller velger å bli innendørs for ikke å bli sette uten dekkende plagg.

Stripping, sexkjøp, eller hijab - Pion har liten tro på forbud. Det rammer de det er ment å hjelpe.

Morten, Sortodden og Andrés Lekanger i Prostituertes interesseorganisasjon i Norge

Debatt om forbud mot stripping

2011-03-16T21:00:00.000-07:00

Det er programmet I grenseland på RadioRakel at Beth Hartmann fra Rødt stiller for å debattere det foreslåtte forbudet mot stripping. Jeg stiller som motdebattant.

Det viktige for meg var å peke på at sexarbeidere - uansett om det gjelder de som selger sex, eller de som stripper - er en uensartet gruppe. At dette vanskeliggjør en automatisk sammenligning, og at det vanskeliggjør argumentet om at stripping leder til prostitusjon.
Desverre leverte jeg litt rotete i forhold til å skille mellom prostitusjonsdebatten og strippedebatten.

Hartmann nevnte at man ikke kan trekke en automatisk sammenligning, og påpekte med rette at det finnes strippere innenfor strippeindustrien, som også selger sex, og som har dårlige forhold.
- Jeg skulle gjerne vært mindre bastant på at alle strippere har det bra, og at ingen selger sex. Pion har vært i kontakt med strippere som også selger sex, og mitt krav om at Hartmann må vise nyansering, burde jeg selv etterlevd litt bedre. Som det også går frem i enkelte av intervjuene, kan forskjellige grupper strippere ha forskjellig forhold til sexsalg.

Det som slo meg med debatten, var at vi av og til brukte samme argumenter, men likevel trakk forskjellig konklusjon: jeg ønsker å sikre juridiske rettigheter for sexarbeidere, nettopp for å sette inn mekanismer som kan hjelpe til mot uetiske forhold. Hartmann ønsker forbud fordi det finnes uordnede forhold innenfor industrien. Vi var begge enig i at sexarbeid må sees i klasseperspektiv, men der hun ønsker å begrense sexarbeidernes allerede få valgmuligheter (fordi hun selv, personlig, mener sexarbeid er fornedrende), ønsker jeg å angripe de sosiale forskjellene.

Klikke her for å høre debatten.

intervjuer

Strippeforbud ingen løsning

2011-03-10T05:53:00.000-08:00

Av Andrés Lekanger. Publisert i Aften 10.03.11

Dette innlegget skrev jeg etter å ha lest en artikkel i Aften om rødgrønne kvinner som nå ønsker et forbud mot strippebarer i Oslo. De klarer å hevde at det er et sammenheng mellom stripping og menneskehandel, og mener veien fra stripping til prostitusjon er kort. I forhold til sistenevnte påstand er jeg interessert i å se hva de begrunner dette med. Fattige mennesker med få valgmuligheter, og som reiser hit fra utviklingsland, er av og til motivivert efor å selge sex. For å komme ut av fattigdommen. Disse utgjør derimot én av mange grupper sexarbeidere. Hvilken gruppe prostituerte er det de rødgrønne kvinnene sammenligner med hvilken gruppe strippere? Med tanke på stripperne, er de som Aften skrev om mer velstående, og med flere valgmuligheter. Er det nærliggende å tro at velstående sexarbeidere som arbeider med stripping, skulle se seg motivert til å selge sex - når de tross alt tjener godt å strippingen i seg selv?

I innlegget prøver jeg å peke på at sexarbeidere (prostituerte), ikke passer inn under kategorien "ofre for traficking", men like godt kan settes under kategorien "(ulovlige) arbeidsmigranter" - sammen med bygningsarbeidere, hushjelper og lignende. Dette er andre grupper arbeidsmigranter som gjerne bruker akkurat de samme nettverkene -som utgjør det vi kaller menneskesmuglere - for å reise til Vesten, og for å unngå våre stengte grenser (merkelig nok kalles ikke sosialt dumpede bygningsarbeidere for "ofre for trafficking"). Dersom man ønsker å redusere menneskesmugling er det viktig å se på den tjenesten som disse nettverkene faktisk tilbyr.

For å redusere prostitusjon (som følge av ønske om å heve levestandarden sin) bør man ikke angripe sexarbeiderne (eller andre ulovlige arbeidsmigranter) som bruker sexsalget for å komme seg ut av fattigdom, men heller se på årsakene til fattigdommen. Noe som gjør dem villige til å betale penger, og å risikere ,en av og til, farlig reise, til Vesten. Ofte vel vitende om at de skal selge sex.

Radikalfeministene, og de Rødgrønne kvinnene klarer ikke å se de større sammenhengene, og henfaller derfor til enkle løsninger: de skal bote symptomene. Dette gjennom bruk av neokoloniale, og totalitære trekk: sexarbeiderne det gjelder, skal ties, og nektes selvstendige valg.

Innlegget ble av Aften kortet litt ned, og kildene fjernet. Her er det innsendte versjonen:

Strippeforbud ingen løsning

Rødgrønne kvinner ber Oslos politikere få bukt med strippeklubber (Dagbladet 06.02, Aftenposten Aften 02.03).

"Kvinners fornedring" kaller de stripping, og jeg tviler ikke at de selv ville opplevd å strippe som fornedrende. Vi har jo en tendens til å snakke ut i fra oss selv. Stripperne i Aften ser ikke selv på stripping som fornedrende. Hvem sin stemme skal veie tyngst? Det er betenkelig at sosialist-kvinnene i Dagbladets artikkel gikk til String showbars inngangsdør for å fordømme stripping, men nektet å gå inn for å ta stripperne selv i tale.

Veien fra stripping til prostitusjon er vistnok kort. Innhaveren av Mr X Show Bar, innrømmer at det er en viss kontroll over stripperne. Dette for å forhindre sexsalg. Stripping er en lovlig virksomhet. Politiet sier de har kontroll, og innehaverne møter pressen. Den eneste likheten mellom prostitusjon og stripping er at begge tilhører en form for sexindustri. Den ene regulert, den andre uregulert.

Forbud reduserer neppe menneskesmugling. Stripperne reiser rundt lovlig, og har dermed lite å gjøre med illegale arbeidsmigranters reisemetoder. I forbindelse med prostitusjon viser Uteseksjonen i Bergens rapport, at konsekvenser av sexkjøpsloven er at prostitusjonen er blitt men usynlig. Et forbud kan neppe tenkes å skulle virke forskjellig på stripping og prostitusjon.

Menneskesmugling er et komplisert fenomen som må sees i større sosiale sammenheng. For å redusere omfanget av prostitusjon og menneskesmugling, bør de rødgrønne heller jobbe for å oppheve lån som krevers fra utviklingsland (som resulterer i kutt i offentlig sektor). Deretter bør de tvinge utstasjonerte norske bedrifter til å heve lønningene. Dermed slipper lavtlønnede og de som sparkes fra det offentlige å emigrerer til Vesten for å jobbe svart. Opphev så "Festnung Europa" (livsgrunnlaget til menneskesmuglere), og de rødgrønne kvinnene vil ikke bare være gode feminister, men også gode sosialister.

Andrés Lekanger, Oslo

Bra artikkel om forbuds-feminister og negative konsekvenser dette får for sexarbeidere

2011-03-07T06:04:00.001-08:00

"Sex work is populated primarily by low income women who are already among the most at-risk and oppressed members of society. In many circumstances, selling sex is the best economic decision a person can make in their situation, and oftentimes the sex workers vehemently do not want to be rescued. While yes, we should work to create a world where people are guaranteed the freedom and dignity of having their basic needs met, and a variety of work to choose from, the reality is that we do not live in that world yet, and for now there are people whose very survival depends on them making the best choice for their individual situation. And sometimes that means selling sex. By portraying all sex work as violent and all sex workers as naive victims desperate for rescue, abolitionist feminists perpetuate patriarchal stereotypes and silence the very people they are supposedly trying to help. By refusing to support sex workers in their quest for legitimacy and recognition as workers, they are condemning sex workers to lives in the shadows."

Les hele artikkelen til cchronicle.com her

Biseksualitet og sexarbeid - det kompliserte forenkles

2011-02-23T15:38:00.000-08:00

Gaysir publiserte 21.02.11, artikkelen "Bifile menn kjøper usikker sex". Jeg reagerte på denne tittelen fordi den er forenklende og forkludrende.

Det er ikke sånn at bifile menn kjøper usikker sex, mens for eksempel homofile menn kjøper sikrere sex. Både homofile og bifile menn kjøper sikrere og usikker sex, men bifile menn (eller i alle fall menn med en skeiv seksualitet) er overrepresentert på statistikken når det gjelder å kjøpe ubeskyttet sex. Dette er noe ganske annet enn å si slå fast at bifile kjører usikkert.

I artikkelen påstår Lennart Lock, fra "Kjøp og salg av seksuelle tjenester", som Helseutvalget også ofte sier, at det å ha en utrygg seksuell identitet øker sjansen for å ubeskyttet sex.

Hvem skal definere hva som er en trygg seksuell identitet?

Jeg tror at vi gjerne ønsker å plassere andre i trygge kategorier som passer med vårt verdensbilde. Som for eksempel "homo" eller "hetero".

Seksuell identitet og seksuell handling, behøver ikke å være det samme. Dersom en mann i et heterofilt forhold sier "jeg er heterofil, men liker å ha sex med menn på siden", er det veldig lett å stå utenfor å si "nei, du ER bifil/homo, og hvis ikke du aksepterer dette har du en usikker identitet".

- At vi derimot ser noe vi ikke forstår - fordi det ikke passer med hvordan vi selv plasserer vår seksuelle identitet og handlingsmønster opp mot hverandre - betyr ikke at personen det gjelder, ikke er trygg der han har plassert seg selv.

En mann som er gift med en kvinne, men som også liker å ha sex med andre menn, kan gjerne kalle seg for "heterofil med pikk fetisj" uten at det gjør han dårligere enn andre til å bruke kondom.

Samtidig blir menn som har sex med menn, og som identifiserer seg som "homo", smittet med hiv. En god stund var det jo nettopp homofile menn, i midten av 30 åra som var de som ble smittet (i dag er det økning hos yngre menn som har sex med menn). Altså de med trygg identitet, og trygg jobb og omgangskrets.

Ikke identitet, men informasjon og atferd
En mann med biseksuell orientering, men som identifiserer seg som hetero, kan det tenkes vil ha liten sansynlighet for å oppsøke informasjon om HOMOhelse. Motsatt kan det tenkes at en mann med biseksuell orientering, og som identifiserer seg som homo, vil ha større sjanse for å oppsøke informasjon om homohelse.

Risikoatferd handler altså ikke om seksuell orientering, eller om seksuell identitet. Det kan gjøre det, men jeg er skeptisk til å patologisere all atferd som man ikke liker, - av og til tar folk aktive valg, også de som tilhører "vi" gruppa. Skal man nå disse i en helsefremmende perspektiv, tror jeg ikke på å fortelle folk (direkte, eller indirekte) at de er syke, ikke stabile nok, har en utrygg identitet osv.

Jeg mener jo også motsatt av det Lennart sier i artikkelen på Gaysir.no: nemlig at det RFSL pekte på, var at seksuell identitet IKKE var avgjørende for risikoatferd. At dette var noe de trodde på tidligere, men at de nå heller pekte på betydningen av en helhetlig pyskisk helse og identitet.

Det viktigste blir, etter mitt kjønn, derfor ikke hva man identifiserer seg som, men hvilken kunnskap man innhenter, og HVOR man innhenter denne.

Øyvind Nilsen, den gangen i Folkehelseinstituttet, har tidligere, i artikkelen «HIV-epidemi i Oslo», publisert i Aftenposten.no den 28.09.06, uttalt dette om bifile menn: «Kona kan sitte hjemme mens mannen går ut på byen». Det moralske imperativet er altså at bifile menn som bedrar sine koner med andre menn, smitter disse med hiv.

- Altså ingen vitenskapelig forklaring om at analsex (atferd) øker sjansjen for hivsmitte, men fokus på moral, og biseksualitet (gruppe).

Jeg tenker at blir det en vedtatt sannhet at bifile menn kjøper usikker sex - sammen med andre tabloide og forenklende sannheter (som at "bifile menn kjøper sex av unge gutter" osv.), risikerer man at menn i denne gruppen kan kunne vegre seg for å ta kontakt med de som kan tilby god informasjon om seksuell og ellers helse. Nettopp fordi de vil kunne frykte stigmaet. Det er jo også en fare for at unge menn som har sex i bytte mot vederlag begynner å gjøre motsatt vurdering av det de gjør i dag: nemlig å tenke at siden "bifile menn kjøper usikker sex", vil homofile menn være tryggere?

Dersom flere menn som har sex med menn, og som lever hetero, hadde fått informasjon om relevant sekusell helse der de selv oppsøker informasjon, tror jeg færre ville tatt valg som kan få konsekvenser utover andre i nære relasjoner. Der vil jeg slå et slag for LLH sitt prosjekt Rosa Kompetanse, som skolerer legepersonell i å ikke anta at sine pasienter er heterofile.

Å ligge rundt for penger

2011-02-13T02:48:00.001-08:00

Skrevet av Andrés Lekanger

Dette innlegget skrev jeg etter invitasjon fra nettstedet gaysir.no. De inviterer forskjellige LHBT (Lesbiske, homofile, bifile, transpersoner) -personer til å skrive om ulike temaer. Jeg valgte å skrive om mine erfaringer fra å jobbe med temaet sexarbeid, i sær skeive (i betydningen LHBT-personer) sexarbeidere.

Det var en veldig utfordrende artikkel å skrive. Etter å ha jobbet med temaet i tre år, kan jeg si at "kjøp og salg av seksuelle tjenester", er noe av det siste jeg tenker på når jeg hører ordet "prostitusjon. Først og fremst tenker jeg på samfunn, globale økonomiske klasseskiller, migrasjon, "Festnung Europa", folkehelse, seksuelt mangfold, seksualmoral, seksuell identitet, kjønnsidentitet, tabuer, og myter.

Temaet er komplisert med andre ord.

Det går endeløse diskusjoner omkring "skeiv teori" og om seksuell identitet. Jeg identifiserer meg selv som homo, og min seksuelle handligsmønster (hvem jeg har sex med), er i tråd med identiteten. Men jeg kunne for eksempel hatt en homofil identitet, men et biseksuelt handlingsmønster. Eller motsatt:en heterofil identitet, men biseksuell handlingsmønster. Eller biseksuell identitet og handlingsmønster. Jeg vil også si at jeg har en skeiv seksualitet og livsstil - da legger jeg vekt på fetisjisme, hvordan jeg ser på relasjoner (samlivsanarkist). Noen vil bruke begrepet "skeiv" som et motebegrep for homo, eller fordi de mener seksualiteten deres er mer komplisert enn de kulturelle forventigene som ligger i begrepet "homo", eller "hetero", eller "bifil" o.l.

Språk er derfor veldig viktig. Gjennom ulikt språkbruk og betegnelser kan man utvide, eller begrense andre, eller sin egen, handlefrihet.

Sier man for eksempel "hore" bruker man et ord som er belastet og som knyttes op mot skam, og det å falle utenfor normen for "akseptabel adtferd". Sier du "prostituert" sier du noe om en identitet, og ikke en handling, og noen ser for seg en passiv handling. At "å prostituere seg", er noe som gjøres mot deg. Mange som har erfaringer med å ha sex i bytte mot vederlag vil kanskje distansere seg fra begrepet fordi det er tradisjonelt kjønnet, og gir assosiasjoner til samfunnets tapere. Innenfor sexarbeider bevegelsen er det da blitt korrekt å bruke ordet "sexarbeider". Dette signaliserer ideologien om at man utøver et arbeid, og det signaliserer en aktiv aktør, og ikke et passivts offer.
Derimot vil "sexarbeider" kunne signalisere en aktiv yrkesidentiet som flere som har mer vilkårlge erfaringer ikke kjenner seg igjen i. "Sex i bytte mot vederlag" er derfor en grei betegnelse som jeg mener favner bredere. Også fordi mange har hatt sex i bytte mot andre ting enn penger.

Jeg forberedet meg på kritikk om at jeg nedtonet problematiske sider rundt prostitusjon i innlegget. En kritikk jeg vil møte med å si at jeg ser ikke på prostitusjon som et problem i seg selv. Det kan være problematiske sider knyttet opp mot det, men da er det dem jeg vil problematisere. Derfor kunne jeg gjerne skrevet for eksempel om sexarbeid som følge av sosiale problemer, og vektlagt de problematiske forholdene rundt, eller om seksualisert vold. Det var derimot ikke det mitt innlegg skulle handle om denne omgangen.

Klikk her for å lese innlegget, og debatten som fulgte på Gaysir.no

Ute av øyet, ute av sinn

2011-02-01T12:46:00.000-08:00

Av Morten Sortodden og Andrés Lekanger i Prostituertes interessorganisasjon i Norge

Dette innlegget ble publisert i Bergens Tidende 31. desember 2010. Det er inspirert av en kartlegging som Utekontakten i Bergen har gjort av de foreløbige, lokale, konsekvensene av sexkjøpsloven. Den viser at som et resultat av politiets, og sivilsamfunnets økende fokus på å slå ned på sexarbeid, reagerer sexmarkedet på å omorganisere seg.
Dette er for så vidt ikke nytt. Allerede i 2006, kom man i Storbritannia ut med boka Sex Work Now, som sammenfatter britisk forskning på det kommersielle sex-markedet. Også her viser de til at utemarkedet ble mindre etter innføring av strengere anti- prostitusjonslover i storbritannia. Dette medfører en fare fordi kunnskapen om innemarkedet er mindre, naturlig nok siden det er mer usynlig. Samt at det skillet man før kunne gjøre ganske lett mellom ute- og innemarkedet - hvor utemarkedet utpeker seg gjennom å ha større tilfeller av sexarbeid som et ressultat av sosiale problemer, og tvang, dette skille viskes ut når mye av prostitusjonen ute forflytter seg innendørs.

Vi skriver om kartleggingen, men også litt om diverse debatter om sexarbeid som har funnet sted det siste året.

Ute av øyet, ute av sinn

Av Morten Sortodden og Andrés Lekanger, i Prostituertes interesseorganisasjon i Norge (Pion)

To år er gått siden sexkjøpsloven (som forbyr kjøp, men ikke salg av sex) ble innført. Det ble advart mot uheldige konsekvenser, og effekten av loven er debattert det siste året. Nå har også Utekontakten i Bergen kartlagt de foreløpige lokale konsekvensene.

Kartleggingen omtaler kun kvinner, viser at sex-kjøp nå organiseres på annet vis. Sexmarkedet er mer usynlig, internett taes stadig mer i bruk for å formidle kontakt. Prostituerte reiser mer, og må organisere reise og overnatting. Dette kan ordnes av kunder, men også sexarbeidere leier ut rom til hverandre oftere enn før. For mange er det viktigere å være anonyme enn å ta kontakt med hjelpeapparatet.

Polititet er ikke aleine om å treffe kontrolltiltak. Enkelte aktører i utelivet og hotellnæringen overvåker internettsider, og bruker informasjon mot sexarbeidere, til blant annet å nekte dem inngang. I Stavanger klaget prostitusjonstiltak hotell og politiet inn til Datatilsynet for brudd på sexarbeideres privatliv (Dagbladet, 27.08.10). Kartleggingen viser at denne sivile kontrollen øker markedets behov for organisering og nettverk, blant annet innenfor næringslivet.

Kartleggingen tyder ikke på at flere kvinner er kommet utpå det formelle arbeidsmarkedet som følge av sexkjøpsloven. Sexarbeid er ofte knyttet til migrasjon, og rettigheter følger av oppholdstillatelse. Dette gjør at sexarbeidere med en uavklart status, gjerne unngår å anmelde vold fordi de risikerer å sendes ut. Etter sexkjøpsloven dro enkelte sexarbeidere til utlandet, men kom tilbake da Norge er mer økonomisk gunstig enn andre land i Europa. Utekontakten skriver at det ikke har fulgt muligheter for hjelp og bistand med sexkjøpsloven. I Oslo prøvde kommunen å kutte bevilgninger til prostitusjonstiltak fordi loven vist nok fjernet problemet.

Prostitusjon og menneskesmugling er gjerne symptom. Globale økonomiske klasseskiller motiverer enkelte til å reise for å selge sex i Norge. Sexsalg for å finansiere rus vitner om dårlig psykisk helsekår i befolkningen.

NRK.no publiserte 26.11.10 artikkelen "-Bifile menn kjøper sex av gutter". Skeive menn som lever heterofilt er generelt den største gruppen av kunder som kjøper sex av andre menn. Følgelig også av de under 18. Ved siden av det tabloide, reduserer NRK det hele til å handle om maktforhold. Ikke et eneste spørsmål stilles om hvorvidt det at mennene må leve skjult som skeive, gjør at sexkjøp blir måten de får seksuell kontakt på. Eller om ikke dette også kan forklare at enkelte gutter og menn også selger sex.

Sexkjøpsloven tier om økonomiske forhold, migrasjon, kjønnsmangfold, helse og identitet. Den kan ikke erstatte homorganisasjoners arbeid for å skape åpenhet og trygge møteplasser for skeive. Loven kan ikke erstatte det gode psykososiale tilbudet, eller arbeidstreningen til prostitusjonstiltak. Den gir ikke sexarbeidere politisk representasjon. Marit Nybakk uttalte i full alvor at sexkjøpsloven forhindrer hiv blant menn som selger sex til menn (NyTid 11.06.10). Det er kondomer og glid, ikke blekk på papir, som beskytter mot hiv. Politiet konfiskerer kondomer fra sexarbeidere som bevis på sexkjøp. Dette får sexarbeidere til å droppe kondomet. Loven erstatter altså ikke helse- og sosialsektoren, og forebyggende arbeid.

Den foreløpige kartleggingen av sexkjøpslovens konsekvenser viser altså dårligere kår for sexarbeidere, og mer organisering av sex-markedet. Naturlig nok fordi det ikke finnes bedre økonomiske alternativ. Loven underkommuniserer årsakene til at folk selger sex, og klarer ikke få bukt med sexarbeid. Derimot har loven klart å gjøre sexarbeidet usynlig - innemarkedet har vokst. Altså en seier for de som lot seg støte ved synet av prostitusjon. Ute av syne, ute av sinn.

Horer og hiv-positive har mer til felles enn ”H” - en

2010-12-21T12:00:00.000-08:00

Av Andrès Lekanger

Denne tittelen brukte jeg på en tekst 12. Mars. Astrid Renland, administrativ leder i Pion, ba meg skrive en ny tekst med samme tittel, til Albertine. Dette er utgivelsen til Pion, og inneholder tekster om prostitusjon og seksualpolitikk, skrevet av aktivister, akademikere og andre. Albertine komme ut to ganger i året, og teksten som er publisert under kom på trykk i siste nummer som utkom nå i desember.

Du kan laste ned tidligere utgaver av Albertine fra Pions hjemmesider.

Både den gamle og den nye teksten handler om å se på hvordan språkelige virkemidler, og forestillinger om sexarbeid og hiv, påvirker politikken og livene til gruppene det gjelder. Den nye teksten er derimot mye bedre, mer konkret. Det jeg prøver å si noe om er hvordan samspillet mellom interesseorganisasjoner og bevilgende myndigheter, er med på å skape passive ofre ut av hiv-positive, sexarbeidere og narkotikabrukere- og misbrukere. Dette ressulterer i at gruppene kan risikere og bli ikke-maktfaktorer, avhengig av at andre definerer deres situasjon.

Å få formulert disse tankene er enda en work-in progress, og jeg har fått mye innspirasjon fra Laura María Augustín sin bok Sex at the margins. Augustín gir her en historisk gjennomgang av "hjelpeindustrien", og dens rolle som en overklasse som aktivt konstruerer underklassen av ofre. En underklasse som hjelperne avhenger av for å få tilgang til arbeid og sosial status.

Mitt neste prosjekt er selvsagt å skrive mer om nettopp dette...

Horer og hiv-positive har mer til felles enn ”H” - en

Av Andrès Lekanger

Fordommer og stigmatisering er forestillinger, holdt oppe av språket. En forestilling kan være at å leve med hiv er det verst tenkelige som kan skje med et menneske, en annen at å kjøpe sex er aktiv voldsutøvelse, eller at å bruke narkotiske stoffer er det samme som å misbruke narkotiske stoffer.

Språket vårt opprettholder disse forestillingene: sier du «hiv-smittet» signaliserer du noe negativt: det som er smittet, skyver vi vekk fra oss. Dersom du bruker ordet «hiv-positiv» signaliserer du noe ganske annet. «Hore» knytter an til arkaiske forestillinger om (u)moral, og skam, mens «sexarbeider» skaper et bilde av en aktiv part som yter en tjeneste.

Hvilke rammefortellinger vi bruker for å videreformidle informasjon om en gruppe, eller en sak, kan bestemmes av uvitenhet og manglende refleksjon. Eller politiske motiver: Politikeren som ikke liker sexkjøp- og salg, kan for eksempel fremstille prostitusjon som vold i seg selv, og dermed rettferdiggjøre det å umyndiggjøre sexarbeidere. På denne måten nektes noen en stemme i debatten. Historien om at å bli smittet med hiv er det samme som å bli påkjørt av en bil, eller om det helvete narkotikamisbruk er, disse vil også kunne rettferdiggjøre umyndiggjøring. Til sexarbeidere, narkotikafor- og misbrukerne, og oss hiv-positives «eget beste».

Stigmatisering og diskriminering

Et slikt menneskesyn mener jeg ligger til grunn for og holder ved like dagens narkotikapolitikk og prostitusjonslovgivning, og det norske forsøket på å drive hivforebygging gjennom lovverket.

Paragraf 155 kriminaliserer hivsmitte gjennom å legge alt ansvar for sikrere sex over på den hiv-positive, også i tilfeller med manglende kunnskap om egen smitte eller i situasjoner der beskyttelse ikke fungerte som det skulle.

Dagens norske narkotikapolitikk baserer seg mye på en visjon om et rusfritt samfunn, noe som truer helsefremmende skadereduserende tiltak. Dette kan for eksempel være å dele ut engangs sprøyter i fengsler. Forbudet mot dette gjør at en fange som deler sprøyter nå er mer utsatt for hiv-smitte, og samtidig risikerer strengere straff for eventuelt ufrivillig å smitte andre med hiv. Skadereduserende tiltak er helsefremmende, og bør være en menneskerett for alle.

Verken hallikbestemmelsen eller sexkjøpsloven stiller krav til utnyttelse, det er nok at en tredjepart er involvert (hallik), eller å kjøpe sex, for å bli straffeforfulgt. Prostitusjon er bare ikke ønskelig, og derfor skal heller ikke sexarbeiderne selv få bestemme om de vil selge sex.

Horer kan som kjent bli smittet med hiv, og/eller bruke narkotiske stoffer. Ingenting foregår altså i et vakuum. Siden diskriminering også holdes oppe av stigmatisering, vil det å føre en kamp mot det ene, uten å føre en kamp mot det andre, være et dødfødt prosjekt.

Offerindustrien
Slik jeg ser det er både staten, media og institusjoner som hjelpe- og interesseorganisasjoner og aktivister, med på å skape fordommer og stigma. Dette foregår gjennom de ideene og forestillinger vi bevisst prøver å videreformidle, og også gjennom politikken vi fører.

Mange organisasjoner og nettverk for hiv-positive kommer med offerhistorier om hvor fælt det er å leve som hiv-positiv i Norge i dag. Dette for å få sympati i rettighetskampen, og penger fra staten. Alle er vi offer i en eller flere situasjoner, men dette betyr ikke at hele mennesket er et offer, eller at vi aldri kan komme forbi å være offer. Når du dermed får en industri - en offerindustri - hvor det gjelder å komme med de verste historiene for å få penger fra politikere, da får offerperspektivet et hegemoni. Et som fester seg i folks forestilling om hvordan det er å leve med hiv, eller hvordan det er å være sexarbeider eller stoffbruker - eller misbruker. Dermed blir hjelperne med på å bygge opp under en stigmatisering vi prøver å kjempe mot. Også den «overlevende» er en passiv maktutøver, fordi han eller hun speiler offeret.

Dette er med på å skremme hiv-positive inn i selvstigmatiseringens skap, fordi vi blir fortalt at alt er forferdelig og at samfunnet er farlig. Dermed blir vi passive ofre som avhenger av at andre definerer vår eksistens. Vi blir en ikke-maktfaktor, under en passiv maktstruktur som er offer- og hjelpeindustrien. Dette er en aktiv voldsutøvelse mot de som liksom skal hjelpes. Likedan kan du trekke paralleller til prostitusjons- og narkotika debatten: Her flommer feltet over av velmenende hjelpere som skal snakke på vegne av andre, men uten å inkludere de det gjelder. Hjelperne har mistet av syne sitt hovedmål nummer to (etter målet om å hjelpe): nemlig å skulle gjøre seg selv overflødig.

«Scum»
Vi som tilhører samfunnets scum trenger å si til våre motstandere at hiv-positive ikke skal kriminaliseres, at vi trenger human narkotikapolitikk, nå! Og at sexarbeidere har rett til privatliv. Fremfor å la hjelpe- og offerindustrien klamre seg til kampanjer som fokuserer på at vi må synes synd på horene, rusmisbrukerne og de hivsmittede. Dette gir ikke rettigheter, fordi man da bruker stakkarsliggjøring for å appellere til sympati, fremfor å bruke menneskeliggjøring for å kreve respekt og rettigheter. Dette er feigt fordi man ufarliggjør hivpositive (eller de det gjelder), og samtidig unngår å adressere de egentlige problemene: Vi bryr oss kanskje når hiv-positive er døende i Afrika, men når det gjelder din hiv-positive sexpartner, eller barnemoren som selger sex, da er det ikke like lett for alle å bry seg. Da er det også her problemet ligger, det å da tigge etter sympati er å aktivt unngå prinsipielle diskusjoner, og kampen for reell respekt, og rettigheter her og nå.

Som åpen hiv-positiv har jeg aldri opplevd problemer og hets personlig. Verken privat eller på arbeidsplassen. Da er det skremmende å se på en hjelpe- og offerindustri som forteller verden at hiv-positive i dette landet har det helt forferdelig. Samtidig som man prøver å videreformidle et budskap at å leve et fullverdig liv med hiv går helt fint med dagens medisiner. Problemet blir ikke at man prøver å være ærlig om utfordringene, men at de negative historiene blir blåst opp, og gjort allmenngyldige.

Ressurser
Hiv handler om mer en det medisinske, jeg er mer enn en pasient. Jeg er et individ, med krav på rettigheter, så vel som en det kan stilles krav om plikter til. Det samme gjelder narkomane og sexarbeidere. Derfor må vi, «hjelperne», slutte å kun stille politikere til ansvar, men begynne å ta ansvar selv. Vi må sørge for at omverdenen vet at vi ikke er triste, men sinte narkomane, sexarbeidere, og hiv-positive. Altså ressurser i og for samfunnet.

Klapp en hiv-positiv!

2010-12-17T07:02:00.001-08:00

Dette innlegget ble skrevet ikke lenge etter Verden Aidsdag, 1. desember.

Den er en reaksjon på en konkret kampanje som Helseutvalget for bedre homohelse lanserte.

Den het "999 ting du kan gjøre med en hiv-positiv", og de nevner hverdagslige ting som å gå på kino og lignende. Til sist nevnes den ene ting du ikke kan gjøre: ha ubeskyttet sex.

Hensikten er å heve kunnskapsnivået til folk, og jeg skal innrømme: enkelte vet stygt lite om hiv.

Det er alikevel ikke slik at kunnskap automatisk fjerner stigmatisering. Kunnskap er verdt null og niks, dersom den ikke følges opp av refleksjon: hvilke holdninger bærer man i det språket man bruker? hva er relasjonen mellom majoritet og minoritet? Som pasient gies hiv-positive en rolle med et sett muligheter i samfunnet, men gjennom merkelappen "borgere", gies man et helt nytt (og bredere) sett med muligheter. Det handler om makt.

Slik jeg oppfatter kampanjen til Helseutvalget stadfester de en rolle for hiv-positive, ikke som hele mennesker, men som pasienter som skal leve på andre menneskers nåde. Pasienter blir fort ofre, ofre er gjerne passive og avhengig av andre. Når du skal "gå på kino med en hiv-positiv", i stede for å gå på kino med et annet menneske, så tydeliggjøres forskjellen, ideene om moral/umoral, kort sagt stigmatiseringen man ønsker å gjøre noe med. Det blir det motsatte av normalisering.

Diskuteres hiv-positive som en gruppe i samfunnet, som kan oppleve utfordringer i form av stigmatisering, diskriminering og rettigheter, fokuseres nettopp på likheten, og det å være menneske.

Jeg har planer om å skrive mer om den delen av hjelpeindustrien som jeg oppfatter som en "offerindustri" - som skaper passive ofre, og som viderefører et foreldet siviliseringsoppdrag som går ut på kontroll, fremfor hjelp. Stay tuned!

Innlegget ble publisert på www.gaysir.no. Under finner dere en lenke til debatten som fulgte.

Klapp en hiv-positiv!

Av Andrés Lekanger.

Jeg vil begynne med å gratulere alle arrangørene som har stått bak Verdens Aids-Dag (VAD), 1. desember. Arrangementet vokser for hvert år, og budskapet når ut bredere i det pressedekningen blir stadig bedre.

Dette vitner om et utrolig engasjement fra de frivillige organisasjonene som arbeider stadig hardere, på tross av at myndighetenes bevilgninger syntes å bli mindre. Likevel står jeg, som hiv-positiv, igjen med en følelse av fremmedgjøring.

"Kjendisene bryr seg", er budskapet til HivNorge sin nye kampanje, hvor flere kjendiser stiller opp for å si at de bryr seg i forhold til risikoen for smitte av hiv.

Bra, men jeg stiller likevel samme spørsmålet jeg stilte da "Byen bryr seg"-kampanjen ble lansert i 2009 (med formål å bekjempe stigma): bryr de seg dersom det gjelder den hiv-positive sexpartneren, eller den hiv-positive barnevakta? Bryr de seg når det stilles vanskelige spørsmål om rettigheter og representasjon?

FAFO- rapporten "Fortsatt farlig å kysse? (2008) viser at folk flest ønsker at hiv-positive skal tvinges til åpenhet på arbeidsplassen. Jeg trenger altså ikke at "byen bryr seg". Det som trengs er at folk sine holdninger blir utfordret. Uten at man legger seg på en linje hvor man appellerer til sympati for å rettferdiggjøre rettighetskampen. Det er stakkarsligjørende, ikke menneskeliggjørende.

Nå får jeg kjeft av en venn av meg som forteller at kollegaene hans ikke viste forskjellen mellom hiv og Aids, eller hadde kunnskap om smitte. Han hevder at bare fordi jeg lever i en trygg boble, betyr ikke dette at kunnskapsnivået til folk der ute er bedre enn det var på 1980-tallet. Jeg er noe enig, men vil likevel peke på FAFO-rapporten som viser at de fleste erfaringer hiv-positive har med åpenhet, er positiv.

At Helseutvalget (HU) går så strengt til angrep på HivNorge sin kampanje her om dagen, finner jeg ironisk, når de selv lanserte, under VAD, en liste med 999 dagligdagse ting du kan gjøre med hiv-positive - som å gå på kino sammen med(!). Tanken er at folk skal se at hiv-positive er som andre, og at man kan gjøre det meste som normalt med oss.

Kunne man ikke bare sagt det i en setning da?!

Kampanjer som går ut på å heve kunnskap om hiv, er sårt trengt. Ikke dermed sagt at de alltid bekjemper stigma. HU sin låser målgruppen fast i en rolle som bakstreverske. Å leve med hiv handler om mer enn det medisinske, og jeg ønsker å føle meg som det levende mennesket jeg tross alt er.

"Klapp en hiv-positiv"- kampanjer reduserer meg til kun å være en hiv-pasient, og får meg til å føle som om jeg skal være glad hvis andre skulle føle seg storslagne nok til at de kan le med oss, ta oss med på kino, og høre på drømmene våre.

Å bli behandlet som normalt tar jeg for gitt. HU ønsker derimot å fortelle hva "vi" kan gjøre med "de". Vel, jeg anser meg selv som en del av det store "vi", og vil ha meg frabedt å plasseres utenfor. Prøv å bytt ut "hiv-positiv" med "nordlending", og listen mister fort sin "sjarm".

Det jeg foreslår er en normaliseringsstrategi: Hiv er ikke endestasjonen som vitner om at slaget er tapt, og hiv -positive er kommet for å bli. Vi har sex (kanskje med deg), vi underviser, vi er kollegaene dine, noen prøver å få barn, og noen av oss passer ungene dine.

Si dermed at det er problematisk å tvinge oss til kollektiv åpenhet på arbeidsplassen, eller i senga. Si at det uakseptabelt å spørre om en sexpartner er "clean". Kritiser uheldige mediefigurer som "Hivmannen". Ta det litt for gitt at folk vet at de kan spise av samme tallerken. Informer heller når de spør i ettertid.

På den måten vises mer av helheten. Man unngår at detaljene blir tatt ut av sitt hverdagslige sammenheng, og dermed gjort om til noe som likevel er skummelt.

Fortellingen om hva det vil si å leve med hiv, er historien om forskjellige individuelle erfaringer. Det skal ikke defineres ut av en kollektiv oppfatning av gruppen. Det vi trenger er sinte - ikke triste - hiv-positive, og representanter som setter foten ned og er prinsipielle. Lite tidsriktige, sympatikampanjer bygger opp under forestillinger om at hiv er det verste som kan skje med en person.

Dette kan få hiv-positive til å føle seg fremmedgjort fra organisasjonene, som lever i en foreldet virkelighet.

Jeg påstår at man aldri vil komme noen vei i hiv-kampen dersom hiv-positive føler seg fremmedgjort fra den.

Innlegget og debatt på Gaysir.no

Brev til NRK

2010-11-28T03:58:00.000-08:00

Hei,

Jeg ønsker bare å komme med en kritikk av den tendensiøse artikkelen dere publiserte på nrk.no, med tittelen Bifile menn kjøper sex av unge gutter.

Dere intervjuer blant annet Ulla Bjørndahl som har forfattet raporten "Et usynlig marked", om menn som selger sex. Dere skriver at bifile menn tenderer å kjøpe sex av gutter under 18 år.

Hvor i rapporten står dette? Det står at noen gutter under 18 år selger sex, og det står at noen menn kjøper av disse. Det står også at menn over 16 og 18 år selger sex. Det er god oversikt over de forskjellige gruppene, hvilke miljøer, og etnisitet de tilhører. Hvilke arenaer de selger fra.

Det samme gjelder mennene som kjøper. Én av gruppene som kjøper sex, er menn som har sex med menn (MSM), og som lever i heterofile parforhold.

Det er ikke dermed sagt at det er en direkte sammenheng mellom bifile og kjøp av salg av sex fra mindreårige. Slik en får inntrykk av når man leser dere artikkel.

Misforstå meg ikke: skriv gjerne om det problematiske i at det kjøpes sex av mindreårige gutter, og belys gjerne de forskjellige gruppene menn som kjøper sex, men å komme med grovt tendensiøse og skandaløse generaliseringer er uholdbart.

Dere bombaderer leserne med fordommer rettet mot bifile, som vi allerede vet utsettes for mer mistenkeliggjøring enn homofile fordi gruppen ansees som mer upålitelige (da de ikke faller inn i en lett plasserbar bås for seksualitet).

Var det én ting som Bjørndahl og rapporten om menn som selger sex prøvde å peke på, så var det at menn som selger sex er en uensartet gruppe, som man ikke uten videre kan si "dette er en mannlig sexselger". Likefult fremstiller dere en virkelighetsbeskrivelse i sort/hvitt.

Noe som vanskeliggjør en nøkternt arbeid for å få bukt med omfanget av kjøp av seksuelle tjenester av mindreårige gutter:

Ikke med et eneste ord diskuteres heteronormativiteten i samfunnet, som jo gjør at enkelte ikke lever åpent med sin seksuelle legning. Ikke med ett ord diskuteres det i deres artikkel om hvordan kanskje homoorganisasjoner trenger å styrkes - samt at prostitusjonstiltakene kanskje trenger kompetanse i forståelse av seksualitet - for å kunne styrke arenaer hvor homofile og skeive kan treffes for å utvikle egen seksualitet. Uten å skulle ty til kjøp eller salg av seksuelle tjenester.

I stede for faller dere i en smal forståelse av prostitusjon som reduserer diskusjonen om grunnlaget for fenomenet til sterotypiske bilder av "gutteprostituerte" som utnyttes.

Bjørdahl ville aldri gått god for en slik sammenligning (jeg har snakket med henne om dette), og vil råde dere til å lytte med ørene og ikke med fordommene neste gang.

Mvh,

Andrés Lekanger

NRK sin artikkel.

Rapporten til Ulla Bjørndahl

Drømmen om arbeid

2010-11-05T14:07:00.000-07:00

Skrevet av Morten Sortodden og Andrés Lekanger i Prostituertes interesseorganisasjon i Norge (Pion). Publisert i Dagbladet, tirsdag 26. Oktober 2010

Dette innlegget ble skrevet før den nevnte artikkelen i Dagbladet. Den ble da navngitt som "Sexarbeidere er arbeidsmigranter", og kommenterte hovedsakelig Kvinnepanelet sin rapport, som også omhandlet prostitusjon. Samt deres angrep på sosiale hjelpetiltak og kompetanse-sentre på Prostitusjon (Les: Aftenposten 01.10.10, Aftenposten 07.10.10, Aftenposten 11.10.10, og Aftenposten 18.10.10).

Artikkelen ble avvist av flere aviser, men når Dagbladet så hadde sin artikkel om prostitusjon 24. Oktober, skrev vi den om og sendte den inn igjen. Denne gangen kom den på trykk.

Jeg mener den ble mye bedre av å kutte ut debatten om Kvinnepanelet. Deres rapport hadde alt blitt diskutert i flere medier. Synnøve Økland Janhsen (Stipendiat, SKOK, UiB) og Astrid Renland, administrerende leder i Pion, hadde også alt kommentert den i Dagbladet, i artikkelen "Kvinnepanelets representanter slår i blinde", som kom på trykk 20.10.10.

Det Morten og jeg søkte med artikkelen vår, var å vise det at prostitusjon ikke kan sees på kun i et feministisk perspektiv, hvor kvinneundertrykkende behov hos menn, gjør prostitusjon til et gyldig alternativ for kvinner som søker å komme ut av fattigdom. Dette er et seksualfiendtlig perspektiv, og også kolonialistisk: Laura María Augustin som har intervjuet en rekke sexarbeidere forskjellige steder i verden, forteller at flere som reiser til Vesten for å tjene penger, vet at de skal selge sex. Eller at dette kan være en mulig fremtid. Det er ikke nødvendigvis ønskelig, men de forstår at de ikke kan velge fra øverste hylle, når Vesten ikke ønsker dem på våre arbeidsmarkeder. At vi da gjerne kommer og ser på sexsalg som noe nedverdigende, er ikke et universielt perspektiv, men et Vestlig perspektiv som er et ressultat av forskjellige sosiale og politiske prosesser.

Vi søker også å peke på hvordan kompleksiteten av sexmarkedet og menneskesmugling, gjør det umulig å skulle håpe å utrydde de to fenomen. Vi fikk skrevet om menneskesmugling, men ikke om sexindustrien. Begge deler er svarte økonomier, som i likhet med all annen uregulert økonomi, også er flettet inn i den lovlige og regulerte økonomien. Vi skulle gjerne ha skrevet mer om den mangfoldige sexindustrien, som innebærer alt fra sexarbeidere (prostituerte, strippere, pornoartister), til sjåfører, vaskelpersonal, bartendere, utkastere, halliker, og flere aktører. For å skulle forstå sexindustrien ytterligere må man også trekke inn aktørene på utsiden: leverandører av Internett-domener, telefonleverandører, hotell, og så videre.

Er du interessert i å vite mer så anbefaler jeg på det sterkeste Laura María Augustin sin bok "Sex at the Margins".

Drømmen om arbeid.

Skrevet av Morten Sortodden og Andrés Lekanger i Prostituertes interesseorganisasjon i Norge (Pion). Publisert i Dagbladet, tirsdag 26. Oktober 2010

Prostitusjon: 24. oktober skriver Dagbladet igjen at prostitusjonen i Oslo er på vei tilbake til samme nivå som før innføringen av sexkjøpsloven. Politioverbetjent Øyvind Nordgarden sier likevel loven fungerer etter hensikt: den reduserer vistnok omfanget av menneskesmugling. Dette mener Pion er feil.

Et rent feministisk perspektiv undergraver at også transpersoner og menn selger sex. Rus og ønsket om arbeid er motiver for enkelte. Andre motiver kan være at det er eneste arena de kan uttrykke seksualiteten sin på. Pion er i kontakt med disse gruppene. Kvinner som kjøper sex av menn snakkes det også sjeldent om. Antagelig fordi de truer den naive forestillingen om at prostitusjon er å sette menns vold mot kvinner i system.

Undersøkelsen til Nova- forskerne Niklas Jakobsson og Andreas Kotsadam (2010) fremhevesgjerne som bevis på at sexkjøpsloven fungerer, da den viser at norske menn har forandret holdning til prostitusjon etter innføringen av sexkjøpsloven. Vi spør om hvorvidt atferd automatisk følger holdning: Norge hadde forbud mot homoseksualitet fram til 1972. Likevel er det dokumentert at menn hadde sex med hverandre, trass forbud og moralsk selvfordømmelse.

Forsvinner prostitusjonen, forsvinner vistnok trafficking. Men som det kommer frem i artikkelen til Dagbladet, er ikke grunnlaget for menneskesmugling prostitusjon, men ønsket om migrasjon, og arbeid. Menneskesmuglerne tilbyr hjelp til å trenge inn gjennom "Festnung Europa". Flere utviklingsland tilbakebetaler lån til Vesten, og tvinges til å kutte i offentlig sektor for å få til dette. De ansatte som sparkes - for det meste kvinner - emigrerer gjerne til Vesten for å jobbe. De søker jobber jobber i det uregulerte arbeidsmarkedet. Blant annet som au pair, sexarbeider eller vaskehjelp.

Laura María Augustin, som skriver om prostitusjon og migrasjon, skriver at menneskesmuglere ikke er mafialignende aktører som opererer i et vakuum. Der hvor ønske om utreise er stort, oppstår det nettverk av hel- og halvoffisielle aktører: Alt fra reisebyråer, til organisasjoner og byråkrater. De tilbyr navn, adresser og kulturell kompetanse. Prostituerte utgjør bare én del av arbeidsmigrantene som reiser hit. At politiet da bøtlegger sexkjøpere, påvirke neppe menneskesmuglingen i nevneverdig grad.

Sexkjøpsforbudet vanskeliggjør arbeidet mot de faktisk hensynsløse menneskesmuglerne Dagbladet skriver om, og for målrettet helsefremmende arbeid. "Sarah" forteller Dagbladet om farlige kunder. At sexselgere, etter innføringen av sexkjøpsloven, får mindre tid til å gjøre risikovurderinger, diskuteres det lite. Her er det prostitusjonen som skal bekjempes. At de som rammes først og fremst er sexarbeidere (den lovlydige part), er av mindre betydning.

Å se prostitusjon bare i et hvitt, middelklassefeministisk perspektiv umuliggjør målet om å bekjempe prostitusjon. Derimot er omfavnelsen av gamle og slitne myter om sexarbeid en gavepakke for oss i "Festnung Europa". Det utelukker perspektiver om seksualitet og kjønnsmangfold, helse, identitet, og rettigheter. For å regulerer prostitusjon og menneskesmugling trengs ett kritisk søkelys på Vestens imigrasjonspolitikk. Vi trenger fokus på globale klasseskiller, økonomi, og migrasjon.

Pion er i kontakt med sexarbeidere som har opplevd urett, men det å være offer er en midlertidig tilstand. Ikke en identitet. Det riktige blir å se på prostitusjon som noe man gjør, ikke noe man er.

Sexarbeidere er arbeidsmigranter.

Seksualitet og sosiale medier

2010-10-23T01:58:00.000-07:00

TONE B. VÆRVÅGEN spør under tittelen "Dum & deilig?"
"Hva får unge i «verdens mest likestilte land» til å legge ut nakenbilder av seg selv på nett under kallenavn som Borntoporn og TheStiff?"

Artikkelen tar for seg de nye sosiale mediene, og den nye sosiale virkeligheten som har fulgt: med utleveringer av våre innerste tanker, også av vår seksualitet og kropp.

Hun siterer sosiolog Hannah Helseth, som forfattet boka "Generasjon sex". Hun forteller at vi lever i et samfunn hvor stadig flere blir berømte uten å ha gjort noen ting. Realityshow som BigBrother og Jakten illustrerer dette: du blir en snakkis gjennom kun å vise deg selv frem.

Bland dette sammen med en stadig kapitalstyrt og stadig økende skjønnhetsfacisme, og vi får en virkelighet hvor stadig flere ungdomsskoleelever velger ikke å dusje etter skolen, av frykt for å bli dømt som stygge, eller av frykt for at det skal taes bilder av dem som deretter skal legges på nettet.

De samme ungdommene, skriver Tone, legger da gjerne selv bilder ute på nettsteder som Deiligst.no. Jeg har selv lagt ut bilder av meg selv i adams drakt, på nettstede Gaysir.no, innimellom fra da jeg var 17 år (og lurer på når de bildene skal dukke opp, plutselig, og i feil sammenheng).

Usikkerhet, og sårbarhet
Eksponering har aldri vært et større problem for meg, men jeg ser absolutt at det ikke kan være like uproblematisk for andre. Ikke at det har vært helt uten problemer: med seksuelle tilnærmelser av folk som ikke forstår at man ikke er et seksuelt vesen 100% av tiden, og sladder.

Derfor er jeg også opptatt av å ta en debatt om hvorfor vi advarer: om det å advare mot å legge ut bilder av seg selv, i noen tilfeller blir å gå konservative krefters æren - som ønsker at seksualitet skal være tabu, og som derfor også ønsker å opprettholde ideer om hvordan folk skal, og skal ikke oppføre seg?

Uansett, så kan jeg svare på at sex, seksualitet, og eksibisjonisme for meg, til tider, har handlet om dårlig selvbilde, og om ønsket å bli sett. Dette er i for seg greit. Vi har alle behov for å bli sett, og oppfyller dette gjennom prestasjoner i jobben, sosialt. Eller gjennom seksualiteten vår. Dette må vi få lov til.

Problemet er at den kontrollen man har når man prøver å fange andre sin oppmerksomhet, er flyktig: et bilde av kroppen gjør at en får kontrollert andre menneskers blikk mot deg, men der slutter også kontrollen.

Som Ole Morten Knudsen (som driver slettmeg.no for Datatilsynet) forteller i Værvågen sin artikel kan det lages registrer på nettet over bildene til for eksempel unge jenter. Hvor bildene deres samles. Bare det å bli utsatt for rykter om å være billig, på skolen eller andre sosiale arenaer, kan være tøft for unge usikre mennesker.

Uheldig sammenblanding?

Det blir nevt at også overgripere kan se over disse sidene hvor ungdom legger ut bilder av seg selv. Dette er absolutt en sannhet, men jeg frykter det fortkan bli en uheldig sammenblanding her: en overgriper kan stå i hjørnet av baren på et utested, like mye som på andre siden av nettet. Du kan sjekke en overgriper opp, en kveld du er ute etter en one night stand. Eller du kan treffe han/henne, en kveld du søker sex-treff gjennom internett.

Det blir på nettet som alle andre steder: man må ta forhåndsregler. Den største bekymringen for unge mennesker blir uansett ikke potensielle overgripere, men sosiale sanksjoner som følge av eksponeringen på nettet (ryktespredning, tap av arbeid). Igjen: større kritikk rettet mot de sosiale saksjonene, og hvilke ideer om seksual og moral som de representerer, etterlyses.

Seksualitet i den nye medievirkeligheten

Jeg foreslår derfor at man prøver å unngå uheldige sammenblandinger:
at man debatter hvordan man skal unngå overgrep på nettet, for seg selv.

Deretter tar man en egen debatt om hvorfor mennesker legger ut bilder av seg selv på nettet. Hva dette kan gjøre med en, og hvordan man kan forebygge eventuelle negative konsekvenser.

Tone B. Værvågen refererer til seksualiserte nick som ungdom bruker, slik som Drunkenhoe, Gladjentaa, Asslikker81 og borntoporn. Guttene kaller seg Thadream, TheStiff, og Polsa4u.
Her er det også viktig å stille seg kritisk til ukritisk eksponering av seg selv. Samtidig som man bør stille seg spørsmålet om dette egentlig er noe nytt?

Seksualitet har eksistert til alle tider, det samme gjelder seksuelle fantasier og eksperimentering. Kanskje det nye nå er at flere får ta del i det som tidligere var mer private tanker og opplevelser? Da er det kanskje også viktig at samfunnet rundt, tilpasser seg en ny tid hvor seksualiteten, som alt annet, flytter seg over på nettet. At man passer på å kritisere utnyttelse av sårbarheten, og ikke seksualiteten, eller hvordan den blir uttrykket.

Skjønnhetsfascisme

2010-09-19T02:20:00.000-07:00

Har du sett denne filmen?

Her ser du en fotomodell som gjøres klar til en bildeserie. Det er tydelig at den som steller håret, ogsminkøren hennes, virkelig kan utføre magi: modellen er nesten ikke til å kjenne igjen etter deres makeover. Dette er derimot ikke nok.

Bildene blir tatt, og ført over på et fotoprogram. Her begynner manipuleringen av bildet. Kvinnens hals blir strukket, leppene og øynene forstørret. Skjønnhetsidealene blir altså trukket frem, og forstørret, slik at de ikke lenger er etterlevbare i virkelighetens verden. Hun ser rett og slett ut som en Bratz dukke.
Disse selges hovedsakelig til unge jenter som nå får behovet for å strekke seg etter uoppnåelige idealer for skjønnhet.

Jeg tror ikke det er mulig å skape et samfunn uten idealer for skjønnhet. Da må vi fjerne all sans for estetikk, og dette blir totaltært. Derimot er ikke skjønnhet noen én ting, og det er foranderlig. Idealene kan være helseskadelige, og konstruert for å opprettholde forskjeller i samfunnet.

De bør derfor være underlagt konstant debatt, og ikke overlatt til næringslivet. Som tjener penger på å opprettholde det gamle, undr dekke av at de "kun" gir folk det vi vil ha. I realiteten opprettholder, forsterker næringslivet gamle behov, og skaper nye. Både behov, men også forestillinger om skjønnhetsidealer. Næringslivet er slikt sett ideologiskapere. Dette tjener de økonomiske elitene på. Overklassen er jo også gjerne en klasse som holder på gammeldagse kjønnsroller.

Derfor er det så bra at Helle Vaagland kastet klærne på Twitter!
Hun viser at skjønnhet ligger i en naturlig kroppsfasong.

Hun er blitt kritisert for å måle seg opp mot andre kvinner. Det er etter min mening umulig å kritisere idealer og normer, uten selv å ha en normativ oppfatning om hvordan ting bør være. Vaagland kritiserer sykelige idealer for kropp og skjønnhet, gjennom å vise frem en sunn og normal kropp. Dette er bra.

Les også "- Helle kan være nakemodell for Henne".

Hivmannen, hivsex og Hitler.

2010-09-17T00:20:00.000-07:00

Av Andrès Lekanger, og Inger-Lise Hognerud i HivNorge.

Som du kan forstå så liker jeg litt tabloide overskrifter. De er morsomme fordi jeg kan være litt frekk, "dra den litt langt", samtidig som at de er nyttige for å lokke til seg lesere, mens inneholdet kan være litt mer saklig .

Det som er eksra morsomt, er at en overskrift som setter HIV og Hitler i sammenheng, faktisk fungerer! Det hele handler om en hiv-kampanje hvor Hitler og Stalin blir brukt for å symbolisere sykdommen som hiver seg over ett "hjelpesløst" offer. Kampanjen "Aids is a massmurderer" er blitt kraftig kritisert, fordi det jo er den hiv- positive som fremtilles som massemorder, og man kan spørre seg om den skremmer folk til å bruke kondom. Eller om den simpelthen stadfester, i folk sine hoder, at hiv-positive er potensielle mordere. En slik strategi, dreper også en hver debatt om det ansvaret alle også har for å beskytte seg selv.

Innlegget under ble skrevet i forbindelse med et seminar som Skeiv Seminarrekke (på institutt for kriminologi, UiO) tok initiativ til, i samarbeid med Skeivt Forum. Her inviterte vi Anna Maria Sörberg, som er en svensk journalist, forfatter og Queerfeminist. Hun har skrevet boka "Warning! Hivmenn" hvor hun kritiserer Sveriges straffeforfølgelse av hivsmitte (Sverige er blant de ivrigste). Aller mest, derimot, kritiserer hun pressens fremstilling av hiv-positive - dømt i hiv-smitte saker - som onde mennesker som har prøvd å skade andre mennesker.

Boken er veldig interessant, og tar opp debatten på en ryddig måte. Innlegget ble i forkant av seminaret, publisert på HivNorge sine hjemmesider, men kom også på trykk etter seminaret, i NyTid i november 2009.

Siden mitt første intervju (det var semi- anonymt) endte opp med tittelen "Han sprer hiv", fant jeg ut at jeg like godt kunne skrive under som "Hivmann". Tanken var å vekke noen følelser, og å skape litt human- relations" effekt. Samt en liten "føkk ju" til journalisten som hade skrevet nettopp den saken, for å vise at jeg ikke prøver å gjemme meg, eller la dårlige valg i fortiden, forhindre meg i å bli den jeg vil være her og nå.
Slik det kom frem på trykk, kunne det derimot virke som om "hivmann" er en arbeidstittel man kan opparbeide seg i SkeivtForum (!).

Jeg føler for å legge til at de siste to årene mener jeg å se mye psitiv utvikling i pressen. På ingen måte utelukker jeg fremtidige fremstillinger av ofre, eller "hivmenn" og "hivkvinner", men media har også blitt flinke til å prøve å få bege sider av saken frem i hiv-smitte saker, og også blitt flinkere til å gå bort i fra offerfokuseringen, men heller begynt å fremstille et liv med hiv, som liv med muligheter.

Hivmannen, Hivsex og Hitler.
Av Inger-Lise Hognerud, juridisk rådgiver HivNorge, ogAndrès Lekanger

Nylig har kampanjen ”Aids is a massmurderer” gått som en farsott verden rundt. Den går ut på at aids er vår tids massemorder med i alt 28 millioner liv på samvittigheten. Her sammenlignes hivpositive med Stalin og Hitler, mens deres seksualpartnere fremstilles som uskyldige ofre. Hivmonsteret har med andre ord nok engang blitt trukket ut av skapet for å skremme mennesker fra å ha usikker sex.

Det er dessverre ikke bare den smakløse ”Aids is a massmurder” – kampanjen som trår feil. I Norge driver pressen til stadighet sine egne hiv – kampanjer. Hver gang det har oppstått nysmitte, tar avisene det for gitt at den omtalte ”hivmannen” er en ond person som med vilje har ønsket å smitte sin seksualpartner. På tross av at alle seksuelt aktive er potensielle smittespredere, stilles det ikke spørsmål ved om ikke alle parter bør gis et ansvar for egen helse. Pressen problematiserer heller ikke at hiv er vår tids mest stigmatiserte diagnose og at belastningen med å fortelle om status er stor. Pressens fremstillinger av ”hivmannen” bidrar i så måte også kun i negativ retning. Hivsmitte fremstilles dessuten som det verst tenkelige som kan skje med en person, uten at det gjøres noen form for refleksjon over at medisinske fremskritt har ført til at viruset har gått fra å være en dødelig til kronisk diagnose. Vi lurer her på hvorfor ikke pressen ser mer kritisk på sin rolle som formidlere av ideen om hivmonsteret? Og hvor blir det av pressens rolle som en sannferdig kunnskapsformidler som skal bidra til å opplyse folket og ikke ytterligere belaste en allerede belastet gruppe.

Denne måneden ble hivmonsteret diskutert på Litteraturhuset i Oslo, det ble her sett nærmere på pressens rolle i håndteringen av hivpositive. Utgangspunktet for debatten var boka ”Det Sjuka” skrevet av den svenske journalisten Anna – Maria Sörberg. I boka søker Sörberg å bevege seg bak mediepanikken for å menneskeliggjøre personene bak mediefiguren ”hivmannen”. En figur som fratar hivnegative ansvar for egen helse, bidrar til skrekkpropaganda samt legitimerer bruk av straff i kampen mot hiv. HivNorge og Skeivt forum mener denne boka er et viktig bidrag for å rette søkelyset på pressens håndtering av hiv. Debatten må nyanseres slik at det kommer frem at hivpositive i dag lever medisinske fullverdige liv og at de er ressurser i og for samfunnet. Det er etter vårt syn på høy tid av vi kvitter oss med hivmonsteret en gang for alle.

Sex med respekt!

2010-08-30T23:49:00.000-07:00

Av Andrès Lekanger og Morten Sortodden i Prostituertes interesseorganisasjon i Norge (Pion).

18. August publiserte nettstedet Gaysir.no ett innlegg skrevet av Morten Sortodden og meg. Vi skrev det på vegne av Prostituertes interesseorganisasjon i Norge, og det tok for seg menn som selger sex, og menn som kjøper sex av andre menn. Det ble skrevet som en del av et prosjekt vi holder på med, hvor vi prøver å synliggjøre Pion ut mot målgruppen menn som selger sex, samt skape debatt om temaet prostitusjon, sex og ansvar.

Vi fikk i ettertid tips om at vi burde sende dette til en større avis, og vi sendte det til VG. Derimot fikk vi aldri noe svar. Det var først da jeg sto opp i dag at en sms tikket inn på mobilen og nevnte at det hadde stått på trykk i går (!).

Sammenligner man utgaven som kom på trykk i VG (les lengre nede), med den på Gaysir.no, vil du se at førstenevnte er kortet ned. Dette spisser Pion sitt seksualpolitiske standpunkt. Dette syntes jeg er tøft og bra.

Den delen som omhandler språkbruk når man omtaler hiv-positive, er kortet ned til en setning: "Hiv-positive sexarbeidere har rett på seksualiteten sin, og privatliv", og "det er alle sitt ansvar å beskytte seg selv".
I utgangspunktet er dette bra, fordi Pion på den måten tar et sterkt standpunkt i forhold til hiv-positive sin rettigheter, samt at vi følger tradisjonen med å fremheve kunnskap og ansvar, fremfor straff og tvang i kampen mot hiv/Aids. Pion ble opprettet også som et svar på hivepidemien (i 1992).

Det som kan være dumt er at VG kuttet den delen vi skrev om som omhandlet at det er et skjevt maktforhold mellom yngre sexarbeidere, og eldre kunder. Dette kan gjøre det vanskelig for sexarbeideren å sette egne grenser. Vi vet at mange sexarbeidere opplever press for ikke å bruke kondom, og derfor må vi være tydeligere neste gang på at ansvar for egen helse, ikke er en unnskyldning for å presse andre til ikke å bruke kondom.

Sex med respekt!
Av Andrès Lekanger og Morten Sortodden i Pion. Kom på trykk i VG 29. August 2010.

Denne kronikken er skrevet med overbevisning om at kommersiell sex kan være samtykkende, eller ikke- samtykkende. Om det ikke er samtykkende, er det seksualisert vold, og kriminelt.

Prostituertes interesseorganisasjon i Norge (Pion), er en interesseorganisasjon for sexarbeidere. Sexarbeidere er ressurser og politiske vesener.

De siste årene har fokuset for fordømmelsen og forakten for prostitusjon, rettet seg mer over mot kunden (som regel antatt alltid å være menn). Sexkjøpsloven viser dette tydeligst gjennom kun å kriminalisere de som kjøper sex. Det å kjøpe sex er gjennom et pennestrøk, blitt definert som et overgrep.

Mennene selger
Det finnes mange myter om kunden, men blant andre Hillary Kinnell sinforskning fra Storbritannia, og politiets egne rapporteringer over hvem som er blitt tatt for å kjøpe sex, kan fortelle at menn som kjøper sex utgjør et tverrsnitt av den mannlige befolkningen. Sosialklienter, hvitsnipper, og alt i mellom, kjøper sex, og begrunnelsene varierer.

Menn som selger sex til menn opererer mest på innendørsmarkedet. Mennene kan være mer utsatt for vold enn kvinner, da de fleste jobber aleine. Pion har vært i kontakt med flere mannlige sexarbeidere som reiser rundt i Skandinavia. Siden man risikerer å sendes ut av landet hvis oppholdsstatusen ikke er i orden, vil mange kunne unngå å anmelde vold fordi de taper på dette.

Hallikparagrafen stiller ingen krav til utnyttelse. Noe som betyr at dersom en gjeng med menn samarbeider om å selge sex, så kan den eller de som administrerer leilighet eller annonsering anmeldes for utnyttelse. Uten at dette har funnet sted.

Det betyr at for å unngå onkel politi bør man selge sex aleine. Men dette gjør deg jo mer utsatt for vold. Politiet har også ved flere anledninger sagt at de ikke prioriterer menn som selger sex, noe som svekker tilliten til ordensmakten som liksom skal vokte borgerne.

Pion ønsker ikke romantisere eller demoniserer, hverken sexarbeideren eller kunden. Det finnes ingen grunnlag for å si at menn som kjøper sex er mer voldelige enn andre menn, og vi mener det trenges en åpen og ærlig debatt om sex og ansvar. Denne kan man ikke unngå å ta fordi man frykter det skulle gi signaler om at man støtter prostitusjon.

Vi vet om tilfeller der unge gutter selger sex fordi de ikke kjenner til arenaer for skeive. Det viser at LLH og andre homo-organisasjoner må styrkes, slik at de kan nå ut til unge, også i distriktene. Det finnes bedre måter å finne ut av den seksuelle orientering på, enn gjennom sexsalg, og vi oppfordrer alle om å være obs på at å kjøpe sex av noen under 18 år er forbudt og særdeles skjerpende for straff.

Mangfold

Sexarbeidere har fortalt om kunder som begynner å kommandere dem rundt. Eller som forteller dem at siden de har betalt for den seksuelle tjenesten, har ikke selgeren rett til å si ”stopp”. For eksempel i en SM lek. Dette er uakseptabelt.

Man betaler for en tjeneste, ikke en slave. Pion står for seksuelt mangfold, og vi har ingenting mot fetisjisme. Det å presse sine grenser over på andre er derimot uakseptabelt, et overgrep. Og ulovlig.

Hiv-positive sexarbeidere har rett til seksualiteten sin, og privatliv. Det er alle sitt ansvar å beskytte seg selv.

Det norske oppstår i møtet med "de andre"

2010-08-28T16:42:00.000-07:00

KENT ANDERSEN, Styremedlem i Oslo Frp og CHRISTIAN TYBRING GJEDDE, Stortingsrepresentant og Leder av Oslo Frp, skrev kronikken ”Drøm fra Disneyland ”(klikk for å lese her) i Aftenposten 27.08.2010. Her anklager de Arbeiderpartiet for å angripe og marginalisere norsk kultur. Jeg vil med dette komme med noen sitater fra innlegget deres, og med kommentarer:

”Naive kulturrelativister
Vi hører også naive og overfladiske kulturrelativister stemple oss som sjåvinister, og som gjennom hersketeknikker og utvanningstaktikk forsøker å bevise at norsk kultur slett ikke finnes - og at det derfor ikke spiller noen rolle at fremmedkulturer og ukulturer samler seg i Norge og simsalabim danner en helt ny kulturform. Vi fnyser av det.”

Norsk kultur finnes ja, men jeg er veldig spent på hvordan forfatterne definerer begrepet.
Det er tydelig igjennom hele innlegget at for forfatterne er ”ukultur” noe som kommer utenifra. Altså: Norge er liksom det perfekte kristne landet med de gode verdiene - menneskerettigheter.

Hva da med rassisme, homofobi, og kvinnefiendtlighet? Dette er ikke et, for eksempel et muslimsk problem. Det er et norsk problem. Det samme gjelder voldtekt og annen kriminalitet: det er ikke noe vårt samfunn har klart å utrydde, og som folk utenifra plutselig tar med seg hit i dag.
Det kan like godt være at ungdommen med utenlandsk opprinnelse, som slo ned en homo, fikk homofobien sin fra etnisk norsk ungdom. Det samme gjelder svindel på skatt, og falske medlemsregistre i organisasjoner osv. osv. Det kan like mye være et tegn på god norsk interegrering det, som noe annet.

Fordi ukultur også er en del av den norske kulturen.

Glemmer vi dette, glemmer vi også å gjøre noe med problemene våre. Et veldig godt eksempel er ropene om å forby hijab for å ”redde” noe få muslimske kvinner – når vi vet at flertallet av norske undertrykkede kvinner er hvite og etnisk norske. Det hele blir å stikke hodet i sanden.

”17. mai
Norsk kultur er summen av det vi feirer på 17. mai: Felles land, historie, tradisjoner, språk, høytider, religionsbakgrunn, verdigrunnlag, kulturarv, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, forsvar, nasjonalsang, kongehus, landslag og tusen andre små og store ting som utgjør et kulturfellesskap. Det er norsk kultur for alle dere som er tilgjort uvitende. Det er norsk kultur i all sin variasjon - slik alle sterke, stolte kulturer har variasjoner. Ferdig diskutert. Og det leder oss tilbake til utgangspunktet.”

Dette er et interessant punkt fordi her prøver forfatterne å si at norsk kultur er de tingene vi gjør felles, men gjennom å knytte det til norsk tradisjon. Spørsmålet mitt blir hvorfor det å gå tur i fjellet med Kvikklønsjen blir mer ”korrekt” norsk kultur, enn for eksempel menneskerettigheter og demokrati. For det er et stillisert bilde av hva det vil si å være norsk som kronikkforfatterne klynger seg til.

”Vi” (siden jeg er adoptert blir det vanskelig å skulle sette meg i båsen ”etnisk norsk”, men jeg er oppdratt innenfor deres kulturelle rammeforståelse – gjør det meg norsk nok??), deler da ”felles land, historie”. Det gjør oss liksom norske, men alle de som kommer utenifra deler da vel den samme landjorden? Historisk fellesskap er jo ikke bare fortiden, det er jo også det som kommer til etter hvert? Har ikke innvandrere bygget landet like mye som alle andre?

Det overaskende er jo at forfatterne påpeker variasjon, samtidig som de ekskluderer variasjonene de selv ikke liker.

En myte
Dette varme og koselige landet som kronikk forfatterne drømmer tilbake til er en myte:
Frem til 1970-tallet kunne menn nærmest voldta sine koner med loven i hånd, og homser kunne risikere arrestasjon sammen fysisk (seinere kjemisk) kastrering. Tatere opplevde at ”gode kristne” kom inn og kidnappet barna deres, mens samer fikk den norske lua tredd ned over hodene sine. Gjennom tvang og vold.

Forandringen mot ett mer humant samfunn er det ikke kreftene i FRP som brakte med seg.

Disse kreftene – og dette vitner kronikken til KENT ANDERSEN og CHRISTIAN TYBRING GJEDDE også om – er grunnleggende anti-demokratiske: de ønsker å sette en standard for norskhet. Én sannhet.

Norge er derimot et demokrati. Her kan alle mene hva de vil, og jobbe politisk for å få til hva de vil. Staten bør være så verdinøytral som mulig, og dersom kronikkforfatterne ser på Norge som en stor nasjon på grunn av demokratiske verdier bør de slutte å opphøye kristendommen over alle andre religioner og livssyn.

Det ”norske” oppstår kun i møtet med ”de andre”. Moral og kultur får være et privat anligende, og så får det vi har til felles heller være de felles kjørereglene som lovverket og menneskerettighetene legger til grunn.

***

Stortingsrepresentant for Høyre, TORBJØRN RØE ISAKSEN, skriver i Aftenposten (klikke for å lese her) et suverent og nyansert svar til de to FRP-erne. Kikk her for å lese.

Tysk poppstjerne slipper straff for hivsmitte...

2010-08-26T13:14:00.000-07:00

Les saken på VG.no (klikk her).

Alle har ansvar for egen helse, og hivpositive har rett til privatlivets fred. Hun kunne likevel ha brukt kondom (og så kan man diskutere hvor lett det er i kampens hete, at begge har et ansvar ikke kun den ene, osv).

Jeg er hiv-positiv, og skammer meg over å si at jeg også har hatt ubeskyttet sex uten å opplyse om egen sykdomsstatus. Jeg vet derfor at det blir i alt for lettvindt å rope “ond!”, eller “kynisk!” - hvordan beviser man egentlig at noen har ø n sk et å smitte andre??
Jeg er enig i at det etisk korrekte er å opplyse om hivstatus, men dette er jo damen som er omtalt i artikkelen, og alle hiv-positive også klar over.

Spørsmålet blir hvorfor det ikke er samsvar med det man vet er riktig, og hvordan man faktisk handler?
Frykt - en menneskelig egenskap like naturlig som seksualiteten vår - kan jo være ganske sterk. Kanskje spesielt i en seksuell relasjon.

Blir det riktig å straffeforfølge frykt? Vil det gi mindre frykt? Eller vil det kunne bidra til økt frykt, og dermed økt sjans for at hivpositive vurderer det som mest hensiktsmessig ikke å si fra?

Ønsker vi som samfunn å kriminalisere en hel gruppe, og gi minoriteten ansvaret for nasjonens helse, når ALLE seksuelt aktive (uavhengig av sykdomsstatus) er potensielle smittespredere?
Kriminalisering av hivsmitte fratar jo også hivpositive retten til privatliv - sier dette noe om menneskesyn, eller forholdet mellom minoriteten og majoriteten?

Vedrørende strafferammen for hivsmitte (jeg er i utgangspunktet i mot kriminalisering):
Det er et veiledende prinsipp i en hver rettsstat at straff skal stå proposjonalt med skaden skjedd. Så før noen fremstiller hiv som det verst tenkelige som kan skje med en person, vit at å leve med hiv i dag, er nettopp det: man dør ikke av viruset, man lever med det. Det er en kronisk diagnose, på lik linje med andre kroniske diagnoser.

- Andrès Lekanger

Diskuter gjerne her:
Ann Helens Blogg
Samfunn.info

Tegn i tiden? - noen tanker fra en venstreliberaler

2010-08-23T08:44:00.000-07:00

Av Andrès Lekanger

Lever vi i et seksualfiendtlig samfunn? Behovet for absolutte sannheter i en usikker tid, og en usansynlig, men vanlig allianse blant liberalere og reaksjonære religiøse, vitner om dette. Vi ser fremskritt når det gjelder seksuell frigjøring, samtidig som samfunnet tar flere skritt tilbake.

I 1950-tallets USA så man en epidemi av lover rettet mot sex-overgripere. Problemet med disse lovene var at skillet mellom hva som var overgrep, og hva som var ulovlig, men samtykkende sex mellom to voksne parter, ble tåkelagt. Slik ble sodomi - for eksempel homoseksualitet - blandet sammen med seksuelle overgrep i den offentlige mentalitet. Homoseksualitet var den gangen både sykdomsdiagnostisert og kriminalisert.
Disse sexovergepslovene gav det medisinske establisjement politi-aktig makt over homofile og andre seksuelle monoriteter, og 1940- og slutten av 1960-tallet vitnet om heksejakt på homofile i USA, samt krig mot prostitusjon og porno. Også i Norge innledetet først kristne grupperinger kampen mot porno, inntil Kvinnefronten tok over denne kampen.

Under årets homoparade i Oslo, gikk norske sadomasocister med bannere og skilt hvor det sto "endelig friskmeldt". De feiret at Helsedirektoratet i mars hadde opphevet sykdomsdiagnostiseringen (les mer her) av blant annet fetisjisme og sadomasocisme (SM). Dette skjedde etter flere års kamp, innledet blant annet av Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile, og transpersoners utvalg: Diagnoseutvalget.

At samfunnet ikke lenger stempler seksuelt mangfold som sykt, er en ting. En annen ting er at gjennom friksmeldingen ble makt flyttet fra institusjoner til folk.

Men, til tross for denne utviklingen som burde si noe om et moderne Norge i 2010-tallet, innførte vi likevel januar 2009 en lov som kriminaliserer voksne mennesker som inngår i en samtykkende seksuell relasjon med et annet voksent menneske.

Slik har sexkjøpsloven flyttet grensene for hvor langt staten kan gripe inn i voksne menneskers privatliv. Krefter i Bergen prøvde tidligere i år å bruke sexkjøpsloven (og paragraf 155, ”Hivparagrafen”) mot en homosesauna i Bergen (les mer her).

På en homsesauna kan menn som har sex med menn betale for tilgangen til lokalene som da legger til rette for at de kan ha sex med hverandre. Gjennom å ha pornofilmer, egne rom, og bassstu tilgjengelig. Til vanlig var saunaen for alle, men en gang i uka hadde de åpent for menn som har sex med menn. Da det ble klart at noen av de ansatte solgte sex, begynte mediene i Bergen å omtalte stedet som et ”homsebordell” – og man begynte å tenke tilbake på pressens hysteriske dekning av homosaunaene på 1980-tallet. Saunaen i seg selv hadde altså ingenting med prostitusjon å gjøre, og det ble en sak fordi en av sexarbeiderne hadde hiv, og eieren ble (selv om hans hiv-status forblir ukjent) tiltalt for å ha bidratt til spredning av hiv – siden han var klar over at sexarbeideren var hiv-positiv.
Ikke bare skal hiv-positive forhindres i å ha sex, myndighetene tar vekk alt ansvar aktørene selv har for sin egen helse, og legger det på sauna- eieren. Mennesker skal altså beskyttes mot seg selv. Ikke gjennom kunnskap, men gjennom hysteri og tvang.

Hvorfor skaper vi plutselig nye seksualforbrytere i 2010-tallet? Gayle Rubin skriver i ”Thinking sex” at samfunn omringet av kriser, rammes av seksualangst og seksualfiendtlighet.

1990-tallet var nihilismens tiår. Sovjetunionen var død, og med den de store absolutte sannheter om ”Godt” og ”Ondt”. Alt som var igjen var turbokapitalisme, kunst, mote, relativisme og hedonisme. Deretter ble 2000-tallet innledet med 11. September angrepene på USA, i 2001. Internasjonal terrorisme, Ondskapens Akse. Det ble igjen ”Oss” og ”Dem”, ”De gode” mot ”De Onde”. Og Terroristgrupper og terrorstater med atomvåpen, maktforskyvninger i verden, fattigdom og økonomiske kriser, fremmedfrykt. Alt er blitt uttrygt.

Dermed kom det en vind over verden, som preges av en overdrevent tro på kontroll. På bekostningen av rettighetene til folk. Justissektoren skal klare det helse- og sosialsektoren ikke klarer: fjerne narkotikaproblemer, seksuelt overførbare infeksjoner, fattigdom.

Blekk på papir skal klare det politisk vilje ikke får til: fjerne vold mot kvinner.

Dermed taes retten til et verdig helsetilbud og en human narkotikapolitkk, vekk fra narkomane. Sexarbeidere, ikke minst, mister selvråderett og retten til privatliv.

Der hvor religiøse autoriterer før stemplet homoseksualitet, prostitusjon og lignende som synd, tok medisinerne over. Det ble patologi. Deretter kom venstreliberalere, frigjort fra fortidens dogmer og vedtatte sannheter. Nå med ett nytt frigjøringsprosjekt, går de hånd i hånd med religiøse autoriteter som Usman Rana og Espen Ottosen, og ut mot porno (Gina Barstad i SV, Dagsavisen 27.03.2010), og prostitusjon (Agnete Strøm i Kvinnefronten, Klassekampen 13.08.2010).

Slik strandet den venstreliberale drømmen i et totalitært spor, hvor én gruppen definerer friheten for andre. Så klart, med en gang noe defineres som endelig liberalt, er det simpelthen illiberalt.

Kilder:
*Astrid Renland i ”Det ideelle offer” Red: Liv Jessen
*Gayle Rubin, ”Thinking sex”.

Noen observasjoner fra en homo-hore- og hivaktivist

2010-08-16T22:14:00.000-07:00

Av Andrès Lekanger.

I sommer har det foregått en ideologisk krigføring i pressen, om prostitusjon…

Prussiluskan er en voldsforbryter!
Først begynner mediene å skrive om hvor forferdet svenske turister er over å komme til Oslo, hvor de får sett narkomane og prostituerte i gatene (!). Agurktid til side: at ingen setter spørsmålstegn med hva slags samfunn vi er på vei til å bli - som er mer bekymret over at Prussiluskan ser at vi har sosiale problemer, enn å faktisk gjøre noe med dem – er skremmende.

Dog norsk narkotika- hiv- og prostitusjonspolitikk viser ganske godt at ordtaket ”Ute av synet, ute av sinn”, er det hellige mantraet. Sommerens pressedekning er bare en videreføring av en politikk som reduserer narkomane og sexarbeidere fra å være mennesker, til søppel som kan renoveres (og faktisk spyles med vannkanonene) vekk fra gatene. Sperr dem (narkomane og hiv-positive som smitter andre) inne, fremfor å gjøre noe med årsakene til problemene.

Hillary Kinnell, som har skrevet (i Boka Sex Work Now) en del om britisk politkk, påpeker koblingen mellom retorikk som reduserer mennesker til søppel som skal ryddes vekk, og folkeaksjoner (slik Mali Steiro Tronsmoen og Sosialistisk Ungdoms fotfølging av sexarbeidere i fjor) mot prostituerte, og vold mot prostituerte. En forsker fra London, som foreleste på den internasjonale konferansen Aids2010, i Wien nå i Juli, fortalte også om hvordan sexarbeidere og narkomane i tidligere Sovjetstater, internaliserer holdningen fra voldelig politi: de føler de fortjener å bli behandlet som de gjør fordi de er den de er. Nå utøver ikke politiet i Norge vold mot prostituerte eller narkomane, men vektere har gjort dette, og SU`s aksjoner mot sexkunder (som nenvt over innebar dette fotfølging av sexarbeiderne), samt bilder i Dagbladet (av øst-europeiske horer som suger kuk på Karl Johan) – alt dette er en del av den samme strukturaliserte volden som utgjør norsk politikk og holdninger når det kommer til hiv-positive, sexarbeidere og narkomane.

Forskning
Noe litt mer interresant i media (og jeg sier ikke dette kun fordi jeg har vært involvert her) har vært Ny Tids (11.06.2010) fokus på hvordan norsk prostitusjonspolitikk, og politiets utføring av denne, mislykkes i å innkludere menn og transpersoner som selger sex. Senere på sommeren kom Dagbladet (04.07.2010) med en artikkel om at gateprostitusjonen i Oslo er på vei opp til sammen nivå som før sexkjøpsloven ble innført i januar 2009. Som de gode homo-hore- og hivaktivistene vi er, skriver Morten og meg ett innlegg ”Nå som horene er tilbake”, hvor vi argumenterer for at sexkjøpsloven umyndiggjør sexarbeidere, fratar dem deres rettigheter og handlefrihet, samt mislykkes i å ta for seg kompleksiteten i sex-markedet.

I den anledning ønsker jeg å berømme Ny Tid for at de satte fokus på menn og transpersoner i sexarbeid. Polititet sier i artikkelen at de ikke prioriterer disse gruppene. Når vi vet at menn og transpersoner som selger sex, også kan utsettes for at andre presser dem til ting de ikke ønsker, vold og trakassering, er det mildt sagt skremmende at de som skal beskytte borgerne, velger ikke å prioritere dette. En konsekvens av radikalfeministenes tolkning av prostitusjon (som et uttrykk for hetereoseksuelle menns makt og privilegier over kvinner)?

Krig!
Debatten i Dagbladet fortsetter med at forskerne Niklas Jakobsen og Andreas Kotsadam fremlegger egen forskning på holdninger til prostitusjon i Norge og Sverige, før og etter innføringen av begge lands sexkjøpslover. De konkluderer med at loven fungerer siden færre norske og svenske menn oppgir å ha kjøpt sex etter innføringen av loven (som i Sverige ble innført i 1999). Hillary Kinnell spør om man kan anta at menn vil svare ærlig dersom de er kriminalisert som sexkjøper, også under anonyme undersøkelser. Hun viser til undersøkelser i Storbritannia hvor kunders egne fortellinger om hvor ofte de kjøper sex, ikke stemmer sammenlignet med størrelsen på sexindustrien.

Godt påvirket av markedsliberalistisk ideologi konkluderer Jakobsen og Kotsadam med at dersom menn er i mot prostitusjon, vil de heller ikke kjøpe sex. En ting er at Kinnell sine undersøkelser viser at i den grad holdninger er forandret, går det ut på at de er mer forsiktige med ikke å bli tatt neste gang. En annen ting er at flere ting har vært forbudt, og holdningene til stede, uten at folk dermed har handlet i tråd med dette. Både forbudet mot sprit, og mot homoseksualitet, her i Norge vitner om offentlige holdninger, som går på tvers av individers egne handlinger. Det finnes nok av selvhatende homoer som likevel stikker kuken sin i rumpa til andre menn.

Kanskje kriminaliseringen stigmatiserer og får kunden til å skamme seg over sin seksualitet – gir skam mindre behov for begjær? I don`t think so. Og det er jo behovene som er det som betyr noe i denne debatten.
Kotsadam, Jakobsen, Marit Nybakk og andre bommer groteskt når de påstår at det er markedet som gir grunnlag for prostitusjon. Det er det at menn og kvinner blir kåte så det renner, som gir grunnlaget for prostitusjon.

Anyhoo
Agnete Strøm fra Kvinnefronten skriver 13. august i Klassekampen at vi er på vei mot ”en ny prostitusjonspolitikk” (nå trodde jo jeg kriminalisering og forbud var gammelt nytt, jeg da...).

Hun viser til en svensk evaluering av landets sexkjøpslov, som konkluderer med at den har fungert i bekjempelsen av sexkjøp og trafficking. Jeg er verken forsker eller akademiker, og kan ikke kommentere forskningen her. Det jeg kan gjøre er å løfte frem at evalueringen er kritisert, blant annet for å være bestilt (og hvor objektivt kan en evaluering bestilt fra regjering, i et politisk landskap hvor det er bokstavelig talt null motstand mot loven være?). Evalueringen inneholder det samme groteske menneskesynet som de som står bak radikalfeminismens syn på prostitusjon: tidligere sexarbeidere som hyller loven er blitt intervjuet, og taes til inntekt for at den fungerer. Mens Rose Alliance - den svenske interesseorganisasjonen for sexarbeidere - angriper loven, og peker på at den lovlydige parten rammes. Det forfatterne derimot konkluderer med er at horene i Rose Alliance gjennom å være aktive sexselgere enda er undertrykte, og derfor ikke kan regnes som beregnelige – disse så-godt-som forslåtte sexselgerne kan jo ikke forventes å vite noe bedre.

Med andre ord: alt sexarbeidere sier - som er i mot den rådenede politikk - kan og vil bli brukt mot dem.

Strøm peker på at den liberale lovgivningen i Tyskland og Nederland ikke har klart å bekjempe sosiale problemer og kriminalitet. Så vidt meg bekjent har den heller aldri prøvd å gjøre det. Det er naivt og tro at legalisering, så vel som kriminalisering, skal få bukt med transnasjonal kriminalitet, fattigdom, narkotikamisbruk, vold mot kvinner, hiv og hoy. Jeg roper i alle fall ikke halleluja..

Det man i Tyskland har gjort er å skille frivillig prostitusjon fra tvungen prostitusjon. Sosiale problemer og kriminalitet skal bekjempes, men uten å bekjempe horene, og uten å gjøre prostitusjonen til et problem i seg selv.

Beklagelig
Den nordiske modellen handler om kriminalisering for kriminaliseringens skyld , uten å oppgradere sexarbeideres possisjon i samfunnet. Slik vinnes en symbolsk kamp hvor forbudet signaliserer radikalfeminismen endelige seier over patriarkatet. Om sexarbeiderne må lide for dette, er det bare beklagelig.

Jeg skal spare meg fra å skrive mer om hiv-positive som må leve med å ekskluderes fra et samfunn som vi skal beskyttes mot, og om narkomane som skal spyles vekk fra plata, slik at den moralske seieren skal vinnes. Det vil komme mer om dette i god tid. Om prostitusjon vil jeg avslutte med å si:

Legalisering kan ikke i seg selv løse sosiale problemer eller kriminalitet. Legalisering handler om hvordan vi som samfunn velger å behandle sexarbeidere: som selvstendige individer som tar valg innen for de rammene de lever inn under. Som politiske aktører som skal gies de rettighetene alle oss andre nyter godt av.

- stay tuned!

Andrès Lekanger

Opdatering 180810, klokken 0035:

Akademiker og aktivist Astrid Rnland forklarer at begrepet "strukturaliset vold" løst blir definert som et bestemt samfunnssystem eller institusjons gradevise, utilsiktede og indirekte skader eller dreper mennesker ved å forhindre dem i å dekke grunnleggende behov. Min måte å bruke begrepet på blir derfor feil. I mangelen på bedre begrep, lar jeg det stå. Mottar gjerne innspill!

Menn eller monstre?

2010-08-10T00:55:00.000-07:00

Tittelen er henten fra Hilary Kinnell sin artikkel ”Clients of female sex workers: men or monsters?”, i boken ”Sex Work Now” (Red: Rosie Campbell, Maggie O´Neil). Kinnell sin artikkel tar utgangspunkt i forskjellige studier gjort på mannlige sexkunder, og diskuterer forestillinger omkring hvem menn som kjøper sex er, og hvorvidt den gangens (2006) britisk prostitusjonslovgivning, den som retter seg mot kunden, fungerer. Dette er en oppsummering av Kinnell sin artikkel.

Britisk prostitusjonslovgivning.
Prostitusjon i seg selv er ikke kriminalisert, og sees på som en privat transaksjon mellom to voksne individer. Derimot er det forbud å tilby sine tjenester på offentlige gater, avertere for sexsalg. Med tanke på kunder er det forbud å kjøre rundt offentlig for å plukke opp sexarbeidere, såkalt ”Kerb-crawling”. Det er også forbudt for tredjepart (halliker og bordelleiere) å tjene på sexarbeideres sexsalg. Mer om dette kan leses i Phil Hubbard sin artikkel ”Out of touch and out of time?” i Sex work now. I likhet med Hallikbestemmelsen i Norge stilles det ikke krav til faktisk utnyttelse av sexarbeidere (det er nok å for eksempel organisere et bordell, eller at en sexarbeider kollega administrerer pengene).

De som kriminaliseres
Fra 1. januar 2009 trådte sexkjøpsloven i kraft i Norge. Denne loven forbyr kjøp av sex, men lar det fortsatt være tillat å selge sex. Som Hilary Kinnell skriver i sin artikkel vitner dette om at den moralske indignasjonen overføres mer og mer fra kvinnene som selger sex, til mennene som kjøper. Dette blir gjerne forsvart blant annet av de som ser på sexarbeid som undertrykkende for selgeren (s. 212). ”Kerb-Crawling” (å kjøre rundt for å plukke opp sexarbeidere) ble først forbudt i Storbritannia i 1985, men gjort til begrunnelse for arestasjon først i 2001 (s.112).

Det finnes generelt lite informasjon om hvem kunden er. Kinnell argumenterer for at en hver anti- kunde lovgivning strategi bør være opptatt blant annet av størrelsen på befolkningsgruppen man søker å forandre holdningene til, hvilke del av samfunnet han (i artikkelen beskrives ikke kvinnelige sexkunder) kommer fra, hvilke holdninger han innehar, yrke, hvilke grunner mennesker har for å oppsøke sex, og lignende. Hun skriver også at det er viktig for de som søker å beskytte sexarbeidere mot vold, å undersøke under hvilke omgivelser og situasjoner vold oppstår i, og hvem det er som utfører volden (s.212).

Kinnell argumenterer artikkelen sin at menn som kjøper sex er et tverrsnitt av resten av den mannlige befolkningen, og at de skjeldent er voldelige (s 213).

Metode
For å få informasjon om kunden tok Kinell i bruk to metoder. En undersøkelse ble distribuert til 126 kunder gjennom sexarbeidere og ”outreach” –arbeidere (som jobber med å fremme helse, kondomer og glid, på områder hvor sexarbeid foregår). Denne undersøkelsen ble gjort i Birmingham mellom april 1988 og februar 1989. For å vurdere et mer representativt utvalg satt Kinnelli gang en annen metode , hvor åtte sexarbeidere hold registre over kunder, opp til 50 stykker. Mellom august og desember 1988 ble det reistrert informasjon om 300 kunder, og resultatene her lignet i stor grad de fra den første undersøkelsen. Hvilket kan tyde på at informasjonen om kundene gir et rimelig korrekt bilde av sexarbeidernes kunder (ss. 213 – 214)
Gjennom hele artikkelen referer Hilary Kinnell til disse to undersøkelsene og sammenligner dem med nyere undersøkelser.

Hvem er kunden?
Etter å ha samlet inn data fra flere forskjellige undersøkelser kunne Kinnell regne ut at om lag 11% av den britiske mannlige befolkningenkjøper sex (ss. 214 -217). Den generelle alderen ligger mellom 20 til 49 år, hvor av menn over 50 er noe underrepresentert. Aldersprofilen på menn arrestert for å kjøre langs gata på jakt etter sexarbeidere, skiller seg ikke spesielt fra menn som kontakter sexarbeidere på andre arenaer (s.218). 70% av kundene i en undersøkelse hadde først kjøpt sex i en alder mellom 18 og 29, og det kan også virke som at menn fortsetter å kjøpe sex i løpet av flere år (s.220).

Flertallet av de som kjøper sex ser ut til å være i arbeid. Menn som på grunn av arbeid ser lite til sin partner er mer tilbøyelig for å kjøpe seksuelle tjenester, og de fleste bruker det kommersielle markedet som ligger nærmest der de holder permanent til (s.221).

De forskjellige undersøkelsene som Kinelli har gått igjennom gir varierende svar når det gjelder de forskjellige mennenes ekteskapssituasjon, men indikerer likevel at et flertall av sexkjøpere har partnere som ikke er sexarbeidere (s.223).

Motivene for å kjøpe sex
Samfunnsdebatant Preben Z Møller gav ut boka ”Deflora”, som i følge omtalen var et forsøk på å ”menneskeliggjøre” sexkjøskunden. Det han gjorde var å beskrive en sexkunden som en taper på det ordinære sexmarkedet, og som derfor blir tvunget til å kjøpe sex. En myte hvilket Hollywoodstjerner som Hugh Grant – en attraktiv mann tatt for å kjøpe sex - har vært med på å slå hull på. Som Kinnell skriver: ”The research available on the socio-demographics of men who pay for sex indicates that they are a cross section of thepopulation and rather ordinary (s.223). Så hva er motivene til kundene for å kjøpe sex?

I Kinnell sin undersøkelse, den gjort i Birmingham i 1989, ble kundene stilt spørsmål om motiver, og gitt både svaralternativer og muligheter til å gi åpne svar. Svarene som kom frem blir sammenlignet med en nyere undersøkelse fra Australia, noe som indikerer at kundenes holdninger og motiver ikke har forandret seg stort (s.224).

Den vanligste begrunnelsen for å kjøpe sex var ønsket om å unngå følelsesmessig innvolvering. Dette var viktig både for de med fast partner, og single menn, og det gikk igjen i alle aldersgrupper. De samme som kom denne begrunnelsen vektla gjerne at sexkjøp ga lettere tilgang til sex (ss.224. -226). Sexarbeidere opplevde derimot en del kunder som følelsesmessig krevende, og enkelte av kundenes egne svar kommer i konflikt med deres påstand om at de søkte sex uten en form for følelsesmessig tilknytning (s.228).

Den nest vanligste begrunnelsen oppgitt var fravær av andre sexpartnere. Oppgitt for det meste av single menn (85%), men 7% av menn i forhold oppgav at det var ingen sex i deres forhold. Eldre menn oppga oftere denne begrunnelsen enn yngre menn. Halvparten av mennene som var i et forhold oppgav for lite, eller ikke tilfredsstillende sex som en begrunnelse for å kjøpe sex (s.226). En fjerdedel av de spurte kjøpte sex for å kunne utforske seksuelle fantasier, for det meste oralsex, som de ikke fikk, eller turte å spørre om, hos partnere sin (ss227 -228).

Med alderen ble det å være sky, eller flau, mer vanlig å oppgi som en årsak for å kjøpe sex. Det var også oftere oppgitt av menn i forhold, sammenlignet med single menn (s.229).

Et argument ofte brukt mot prostitusjon, er at det handler om menns domminans over kvinner. Noe Kinnell også peker på finner sted i nyere feministisk litteratur. I undersøkelsen fra Birmingham, svarte kun 10% at de ønsket ”kontroll over sitasjonen”. Det er heller ingenting i undersøkelsen som tyder på at dette kan knyttes opp mot voldelig adtferd. 6% av de spurte oppgav også at de ønsket at sexarbeideren skulle dominere over dem i seksuell lek (s.229).

Sexkjøperen og loven
Hilary Kinnell sin artikkel ble utgitt i 2006. Den gangen var kun sexkunder som drev på med ”kreb-crawling” (å kjøre rundt gaten for å plukke opp sexarbeidere) som var kriminalisert (først gjort til grunnlag for arestasjon i 2001). Kinnll hevder at kravene om å øke straffenivået for de som bryter loven, ikke problematiserer sannsynligheten for at klienter blir tatt eller avskrekket, eller de skadelige konsekvensene for sexarbeidrne (s.230). Politiets metoder har variert fra muntlige advarsler, å sende skriftlige advarsler til sexkjøperes hjem, tilkallelse til retten, og rehabiliteringsprogram (s.231). Da Kinnell fulførte sin undersøkelse i 1989 oppga politiet stolt at ingen av de rundt 80 mennene de hadde tiltalt den gangen, hadde returnert til gatene for å kjøpe sex. Kinnell sin undersøkelse viste derimot at kun 10% av alle sexkjøpere rapporterte å ha blitt advart. Og i 2006 holdt fremdeles politiet på å kunngjøre stadige suksesser, samtidig som at kerb-crawling fortsatte. Til frustrasjon for politi og beboere (.231).

I 1991 ble det utført enda en undersøkelse i Birmingham hvor kun 3 av 17 kunder var blitt anmeldt. Kun en av dem sa at anmeldelsen hadde forandret hans adtferd, og forklarte at han heretter måtte bli mer forskiktig med hvordan han gikk frem. Ingen av de spurte mente de ville slutte å kjøpe sex dersom de skulle bli tatt av polititet, og 12 av de spurte (70%) oppgav om så skjedde at de ble anmeldt, ville de flytte seg til et annet marked (s.231).

Konklusjon
På siden 232 konkluderer Hilary Kinnell med at dersom 11% av Storbritannias mannlige befolkning kjøper sex, vil dette kreve et umulig antall ressurser for å håndheve forbud mot å kjøpe sex på gaten. Hun skriver at de ressursene som allerede blir brukt, heller bør rettes mot voldelige sexforbrytere, fremfor menn som utgjør et tverrsnitt av befolkningen, og som inngår betaler samtykkende voksne for seksuelle tjenester som hadde vært helt lovlig. Dersom penger ikke hadde vært involvert. Hun argumenterer også for at forbud som et forsøk på å fjerne sexindustrien, ikke bare vil mislykkes, men kunne bidra til å øke skadene man ønsker å unngå. Det man oppnår ved å gå etter utemarkedet, er at det flytter seg til andre områder, hvor utsattheten for vold kan øke (s.232).

I følge en artikkel i Dagbladet 27.07.2010 skriver Niklas Jakobsson og Andreas Kotsadam fra NOVA at den norske sexkjøpsloven har bidratt til å forandre nordmenns holdninger til prostitusjon. Dette begrunner de i egen forskning på vegne av NOVA. En innvending Kinnell kommer med i sin artikkel er at siden å betale for sex er et stigmatisert fenomen, bør man kunne annta at menn som kjøper sex ikke alltid vil være ærlig om frekvensen av dette. Selv på anonyme undersøkelser: ”Men whose role is criminalised are even less likely to give honest answeres about the frequency with which they engage in commercial sex” (s.216). Hun henviser deretter til en undersøkelse hvor 82 % av menn tatt for kerb-crawling sier det var deres første gang de forsøkte kjøpe sex. Kinnell mener at målt opp mot størrelsen på sexindustrien, vil dette ikke være mulig (s.216).

Hilary Kinnell sin artikkel viser at begrunnelsene oppgitt for å kjøpe sex variere, og at de stort sett handler om seksuelle preferanser og behov, som de enten ikke ønsker å forfølge i et forhold, eller ikke har mulighet til å forfølge i et følelsessmessige forhold. Kinnell argumentere for at seksuell adtferd er kjent for å være vanskelig (s.230). Forsvarer av sexkjøpsloven hevder gjerne at markedet gir grunnlaget for prostitusjon, men vi kan annta at det er seksuelle og følelsesmessige behov som ligger til grunn for markedet. Det spørs om sexkjøpsloven evner å gjøre noe med disse?

Jeg vil avslutte med å sitere Kinnell (min oversettelse): ”Sexkjøperes egne begrunnelser for hvorfor de betaler for sex kan ha betydning samlivsterapauter, men bør ha liten betydning for rettsvesenet” (s.232).

Noen interessante debatter, verdt å få med seg:

2010-07-31T08:06:00.000-07:00

Denne her handler om hiv og åpenhet:
http://www.gaysir.no/forum/index.cfm?sbm=6&forumid=10&traadid=2411233

Denne handler om sexkjøpsloven:
http://www.gaysir.no/forum/index.cfm?sbm=6&traadID=2409944&forumID=15

Og jeg må få lov til å sitere et festlig innlegg postet i denne debatten av 41åring i Oslo:
"Det virker som de fleste kundene nøyer seg med en blow-job, faktisk. Iallefall av de "transaksjonene" jeg har observert rundtomkring i byens parker nå og da.

Men hele forbudet ble jo først og fremst innført fordi det etter at Norge tiltrådte Schengen-avtalen, så kom det etterhvert, via omveier, haugevis av negerhorer til våre breddegrader for og selge tjenestene sine. De kjente sin besøkelsestid ikke og oversvømmet og danket ut de vanlige norske horene som til evighet hadde rådd markedet alene. Så da horene ble mer synlige (dvs negerhorene) fant man ut at man skulle innføre et sexkjøp-forbud, og argumenterer for loven på en mest mulig raffinert måte slik at man ikke skulle støte noen pga hudfarge, selvfølgelig. Åhh, vi skal stoppe de kåte, utro mennene, og de slemme hallikkene og stoppe all menneskehandel og ondskap som følger med på denne jord! Tantete, teit og tullete, selvfølgelig.

Loven er med andre ord helt og holdent rasistisk begrunnet, kun pakket inn i et delikat kostyme som statsfittefeministene kan svelge mens de lukker øynene for virkeligheten. "

Debatt om kriminalisering

2010-07-27T07:22:00.001-07:00

Folk må gjerne delta i debatten her:

http://www.side2.no/helse/article2951154.ece

Og please: hold det saklig. Det er alltid to sider av en sak, og verden kan skjeldent deles opp i "de gode" vs "de onde". Ei heller her.

Horene er tilbake

2010-07-09T07:00:00.000-07:00

Dette innlegget ble først publisert i Dagbladet 9. Juli 2010, og er skrvet av Andrès Lekanger og Morten Sortodden, Prostituertes interesseorganisasjon i Norge (Pion)

Prostitusjon: 4. Juli skriver Dagbladet at utemarkedet for sexkjøp tar seg opp igjen. Pro- senteret sier det er godt på vei til nivået før loven, men politiet sier seg uenig. Så har jo politioverbetjent Øyvind Nordgarden (Dagbladet 30. Juni) også uttalt at siden man visstnok så færre prostituerte på markedet, betød dette at færre er involvert i menneskehandel. Det politiet ikke ser, det finnes altså ikke?

Prostitusjon kan liksom ikke velges fritt. Det er riktig å stille seg kritisk til hvor fritt valget er, når det er fattigdom som leder menn og kvinner til Norge for å selge sex. Likevel er sexarbeid som et middel for å øke sin levestandard, et rasjonelt valg innenfor de rammene mange lever innenfor. Sexkjøpsloven sikter på å ta fra sexarbeiderne deres inntektskilde. Penger gir som kjent muligheter, blant dem handlefrihet, som dermed taes fra sexarbeiderne.

Hvorfor blir sex automatisk skadelig i det øyeblikk penger involveres? De fleste av oss forbinder sex med begjær, men det er ikke dermed sagt at våre opplevelser er allmenngyldige. Sexarbeideren "Emma" uttalte til Morgenbladet (12.12.2008) at selv om hun egentlig ikke ønsker å selge sex, blir hun provosert av at staten bestemmer at dette er et overgrep. Prostituerte Michelle (Dagbladet 4. Juli) sier hun selger sex uavhengig, men nevner at andre er bundet til bakmenn.

Sexarbeid er skadelig for samfunnet, i følge et annet argument for sexkjøpsloven. Dette fordi prostitusjon ofte ledsages "... av ulike typer kriminalitet, tildels også organisert kriminalitet" (Høyesterett, Rt 2006 - 1685). Forbudet mot menneskehandel og utnyttelse var alt på plass før sexkjøpsloven. Noe som setter hensikten med den i tvil, når prostitusjonen i seg selv altså ikke er skadelig.

At hallikbestemmelsen brukes for å kaste sexarbeidere på gata (utnyttelse behøver faktisk ikke være et krav), og politiet overvåker og fotfølger sexarbeiderne for å nå kunden, reiser spørsmålet om hva og hvem det er som anses som trussel.

Pro-senteret gav nylig ut en rapport om unge menn som selger sex. Her sprenges mange forestillinger om prostitusjon - flere av mennene forteller om sexsalg som seksuell utforskning, og ikke om tvang. Politiet innrømmer (NyTid 11.06) at menn som selger sex, ikke er prioritert. NyTid peker på kompleksiteten i sex-markedet, og spør om sexkjøpsloven er egnet til å regulere dette. Prostitusjon og menneskehandel er et svært sammensatte fenomen, og som Reform –ressurssenter for menn skriver i NyTid 25.06: ”En bakmann kan være en kvinnelig medhjelper, og en sexkunde kan trå til som bekymret husvert”.

Vi mener at sosiale rettigheter, og ikke forbud, er veien å gå. Fattigdom, rusmisbruk, og vold, må bekjempes, men uten å gjøre prostitusjonen i seg selv til et problem. Det viktigste fremover blir derfor å jobbe for at norsk prostitusjonslovgivning bedre ivaretar og anerkjenner variasjonen i sex-markedet.

Gir likhet likeverd?

2010-07-06T17:41:00.000-07:00

Det går for tiden en debatt på gaysir.no (sjekk lenka under), om hvorvidt seksualitet har noe plass å gjøre i homoparaden. Tidligere var det også en debatt om hvorvidt sexarbeidere hadde noe å gjøre i homoparaden. Som jo var "vår" fest. Jeg vil med dette komme med noen refleksjoner:

Ordet "homoseksuell" oppstod på 1880tallet i vitenskapelige kretser. Etter hvert tok homobevegelsene ordet, og brukte det om seg selv. Frem til andre verdenskrig.

Etter denne krigen oppstod "homofilibevegelsen". Strategien deres var at "for å få aksept, må vi være helt like heteroseksuelle" (som i Norge: "Likhet gir likeverd"). Og skal heteroseksuelle absolutt vite at vi er homo, skal de i alle fall slippe å tenke på seksualiteten vår.. De byttet derfor ut ordet "seksuell", med "fil". Gresk for "kjærlighet.
Gjennom å gjøre dette, sa homofilibevegelsen at kjærlighet er bedre enn sex. Det er renere og mer moralsk. Hvorfor omfavnet bevegelsen disse ideene - når det var dette judeokristne systemet for kjønn, seksualitet og kjærlighet, som undertrykte dem?

I våre dager sender ofte Skeiv Ungdom unge skeivinger til skoler i det ganske land, for å skolere dem og elevene, om seksualitet og kjønn. Etter Skeiv Ungdoms besøk kan en vanlig tilbakemelding lyde slik: "det var veldig fint foredrag, men neste gang kan dere heller sende en gutt som er litt mindre feminin".
- Heteroene aksepterer oss altså kun til en viss grad, men setter så krav til uttryk; klesstil og væremåte; verdier. Så klart stilles, i samme omgang, de samme krav til heterofile.

SÅ begynner plutselig homoene selv å ta inn over seg disse kravene fra heterosamfunnet: de sier det "at skruller, fetisjister, og horer går i paraden skjemmer oss alle som gruppe!".

Dette syntes jeg er problematisk. Veldig problematisk.

For hvem trenger vel egentlig Nina Karin Monsen og Espen Ottosen, når homofobe homofile gjør jobben for dem?

Andrès Lekanger

HIV is a social construction

2010-06-18T09:00:00.000-07:00

Av Andrès Lekanger. Dette innlegget ble fremført på seminaret om "HIV and Social Exclusion", 18 Juni 2010 hos Helsedirektoratet. Arrangører: Section for Medical Anthropology and Medical History (University of Oslo)
in collaboration with Norwegian Directorate of Health, Norad and the Seminar in Science Studies

My name is Andrès Lekanger. I`m a student, that is: I am supposed to studying for a batchelors degree, but I`m currently on a longer vaccation from my studies. Instead I`m working, and I am a political activist. I have among other things worked with issues surounding the rights of hiv- positive people.

The title of this short speech is ”Hiv is a social construction, but don`t be alarmed: I am not a New Age kind of guy thinking that everything is in your mind and therefor if you imagine it, it happenes. No, I am very mutch aware of the virus that is flowing through my own vaines. However since I `m not from academic circles, but an activist, I decided I didn`t need to be that neuanced in my title.

The idea of looking at HIV not only as a biological and/or psycological fenomenon, but also as a social fenomenon, I think came from my background in the student organization Queer forum. We have spent a lot of time reading and debating queer- feminist theories: wich is feminist theories saying, among other things, that even though you have a biological gender, the society around the gender will allways interpet the biology, and pending on the interpetation different policies will arise.

For example: if women are percived as only emotional beings, you may not want to give them the right to vote. Or as some people commented on senator Hillary Clintons parcipitation during the 2008 US presidential election: Women can`t lead a coontry. Untill resantly there were allso a situation were gays were not alowed to serve openly in the American army. When this was critizised, and one pointed at the fact that many European alied allowed gays serving openly in their army, American military leaders defended their policy saying that the European alied did not see as mutch action in Afganistan, and therefore there were no problem letting gays serve in the European armys. The premise for this argument being that gays are more like women than men. And of cours that women can`t fight.

Now if you can show that this ideas about gender, isn`t set in stone, and not even an obersvation of nature, but the result of ideological, historical, and other variables, then you can set out to create new roles in society for people.

Some months ago Queer Forum, among others, arranged a seminar titlet “Hiv as a social fenomenon”. The idea was to see if you can import some of the same ideas from Queer theory on to the field of hiv.

HIV is a virus

One of the speakers at this seminar spoke about Queer theory, and gender benders. And one of the participants in the audience got provoced and said that “HIV is a virus”. Period.

Yes HIV is a virus, but what consequense does that have for me living with HIV in Norway, a well developed democracy, and wellfare state, in the year 2010 – then if I had lived in a non- democracy without easy access to medicine?

And what concequence does it have for hiv- positive people that the politicians who passes laws, or that the judges who passes judgements, don`t know the difference between living with HIV in Norway in the year 2010, and living with HIV in the 1980`s?

I think that HIV is both a virus, and a set of different ideas and expectations existing in society. And different peoples and groups have different interest in wich ideas are dominating.

Language and different stories

Language is one clear example of this: Would a politician wanting to criminalize HIV transmission be most likely to adress me as an “HIV-positive” man, or an “HIV- infected” man? And what would an interesst organization for HIV- positive people be most likely to say?

I have allso heard people defending Norways criminalization of HIV by saying: Being infected with HIV is like getting run over by a car. Well I have been living with HIV for some years now, and I do not feel like I`m cripled.

Now this stories can make my relationship to others difficult. If I feel like living with HIV is okay, then it might be difficult for me to open myself to my family and friends if they think that my excistence is tragic. Some HIV- positive people don`t whant to face that.

But mostly I think these stories are having the worst effect on some newly infected people: I think that the most constructive way of dealing with HIV is to take a look at the new challenges you face, and find out how you can tacle them in a rational way – easier said than done for shure. But I do react when I meet people who have recently gotten infected with hiv saying “now my life is over”. Many of these have a good amount of knowledge, but still continue to repeat the stories about living with HIV being like getting run over by a car, or saying “my life is tragic”.

And I wonder why this is the idea prevaling in peoples head? Then I start to think about something I read saying that even though people can live with their convictions, we allways have the majority`s morals and convictions intergrated in us. Its allways there, even though we can think past it.

The minority/majority construction

HIV is a disease that triggers three kinds of anxiety in people: sexual anxiety, anxiety of disease, and the anxiety of death. There is no wonder that people would want to guard themselves from these feelings, and of cours a goal in society should be to try to stop HIV from spreading.

But does this end, justify every means? And what kinds of ideas and values lies behind the means you choose to reach your goal?

In desember 2008 a publicly known gay man said to the Norwegian gay magazine that the public debate about HIV is to much focused on happines, and that he belived that HIV-positive people shurely would agree with him that we need more exadurated frightning campains. So what he wants is for me to start lying to others saying that living with HIV is worse than it actualy is. Even though the real challenge with the disease in Norway today is the social stigma, or the fear of it.

What are some of the possible consequence of this policy with exadurated frightning campains? We have all ready mentioned politicians using this wrongfully ideas as a justification to impose repressive and discrimatory laws. You may risk dehumanising HIV- positive people, like in the campain “AIDS is a massmurderer”: here you arguably have the HIV-positive presented as Hitler or Stalin, infecting a helpless victim. A woman.

The press has allso been know for using this kind of strategy when reporting of HIV infection. Now of cours one part of the medias job is just to relay information. But what happens when you get titles like “HIV predator”? By using these means you effectivly take away any debate about the responsibility that the HIV – negative part in a sexual relationship has for protecting him or herself. And you risk bluring the fact that there is a difference between making people responsible for their own action, and regulating them from taking action.

But I don`t think the media, in some of these cases, are interessted in raising these questions. And even thought the press sometimes raise them ever so descreetly, rearly there are any atemtps to get in the open, the HIV- positive person`s side of the story. But maybe this isn`t so hard to understand if HIV- positive people are defined as a threat - one witch society has to guard itself from.

(Of cours whether it is the virus or the act of transmitting it that is criminalized here in Norway, or if this is the same as criminializing the people – this is a matter of discussion).

Responsibility

I talked about how exadurated frightning campains can blure the debate about both hiv-positives AND hiv-negatives having a responsibility for stoping the spread of hiv.. When this is discussed some of the arguments for not giving responsibility to people that are HIV- negative, is that you don`t have anything called “safe sex”. You only have safer sex; everything is a risk. My question is of course if you know all sex is a risk, why shouldn`t you take some responsibility? Of cours demaning that someone should give up their sexlife is an imposible demand, and hence it is easier to ask “the other” of doing the impossible. Something wich is easily justified by the dicotomy “healthy/sick”.

Now - I am sad to say I have put other people at risk of infecting them, and I know that the argument of saying “it’s the others responsibility” is easily used by both HIV- positives, as HIV- negatives. I don`t think that any one view on this necessarily says anything about your values. I don`t even think there are any real “right” answeres here.

But what is responsibility? I find it amazing that people talk and talk about taking responsibility, without having a discussion about what we mean when we say responsibility:

Is using a condom when you have sex being responisble?

What if a couple, hiv-positive- or negative, decide that they can have unprotected sex with each other, but if they have sex with someone outside the relationship they are going to use condoms – is this not a form of responsibility?

If I have sex with a HIV- negative person, and I don`t informe him of my HIV status, but I am using a condom. Is this not a form of responsibility?

Or what about concenting to unprotected sex with a HIV-positive person?

Is regulating peoples behavior giving them responisbility – or taking it away from them?

Is getting infected with HIV the absence of responsibility, or is living with the consequences of your actions, taking responsibility?

Is responsibility an “Either/Or”?

And most importantly: who gets the privilige of defining responsibility? I`ve spoken to some of the early HIV activist, and they did not allways feel welcommed in the "HIV Community", when they starting taking the debate up on their own terms. I think that the idea of an HIV Community is sometimes romantisiced, as there are many conflicting interests at work.

Is HIV an identity?

The way I look at identity, who I am, is defined by what I do, and by how I am percived by others. This goes for gender and sexual identity, and for example when it comes to behavior and action. Such as political activism. So for me, being an activist working with HIV-positive people, HIV is a part of my identity. But I am often times just sick and tired of hiv, and feel the need not to be reduced to only that one aspect of my life. And I know others feel the same way.

Still: can one be “HIV-positive an proud”?

I wrote and article once where I concluded that I wanted a society where people could say that. I think one of the things we are told, is that we deserve getting HIV because of bad behaviour. But sex is not bad behaviour. And not being proud of the person one has become as a result of once experiences, is for me, like admiting that the prededjuce are right.

Of cours, it is easier for me to be saying this, than If I were a person dying of AIDS. I understand that some people can find the statement dubious. I do belive that there is no right or wrong way of being HIV-positive. And that it is my right to define my own life, and that goes for everybody else.

So what happens with me in relationship to my surondings when I move from being a victim, to something else - like “Poz`n proud”?

Perspectives

My perspective is just that, one perspective. I don`t know if it has anything to offer. I am not trying to say that people who differ in their political views need to have bad values, but maybe the perscpetive can be used to explain some of the motives behind certain views.

I do belive looking at HIV as a social fenomenon can be used to fight self- stigmatization. By showing that some accepted truths are relative, by putting them in historical and cultural perspectives it will be easier to free oneself from these accepted truths that sometimes hurt us. And from expectations that others have to HIV-positive people, that they feel juctified to come forward with, but to wich they are not.

I hope this perspective helps showing that living with HIV is about more than the medical aspects. The perspective is about creating once own destiny.

Stolte av å være sexarbeidere

2010-06-08T16:03:00.000-07:00

Av Andrès Lekanger. Denne artikkelen kom først på trykk i Cupido, februar 2010.

Bildet er tatt av Rolf Flatmo, og viser SWING under Skeive Dager 2009.

“Da typen min slo opp, begynte jeg med sexarbeid”
- Kittiphop Kamgadpai.

To veltrente menn med ståpikker og rokkeringer entrer scenen i baren. De gjør flere akrobatiske stønt, og jeg er overasket over at de klarer å holde på reisningen og samtidig trikse så godt med rokkeringene. De gjør seg ferdige, og blir avsløst av to nye kjekke menn. Disse også med ståpikk, og de har med seg en pisk de entusiastisk slår hverandre hardt med.
Vi er i baren Boys, i Soi Pratoochai Surawong Road, Bangkok. Etter at organisasjonen besøkte Oslo under fjorårets Skeive Dager, bestemte jeg meg for å reise til Thailand for å skrive denne artikkelen om SWING.

SWING (ServiceWorkers In Group) er en interesseorganisasjon for mannlige og transeksuelle sexarbeidere i Thailand. Den ble startet opp etter initiativ fra menneskerettighetsforkjemper Surang Janyaem.
- Jeg hadde allerede startet opp Empower Foundation - som arbeidet med å sikre rettighetene til kvinnelige sexarbeidere, sier hun.
- Det gikk opp for meg at mannlige og transeksuelle sexarbeidere var enda mer usynliggjorte enn kvinnene.
Etter 20 år med Empower Foundation stiftet hun derfor, i 2002, SWING.
- Det begynte som et utdanningsprosjekt i engelsk, matte, og i seksuelle helse. Gjennom å gi sexarbeiderne denne kunnskapen styrkes de i møte med kunder, og kan bedre sette grenser for seg selv.
Organisasjonen støttes av TACT Thailand og USAID. Lokalene er i “Patpong” - “horestrøket” i Bangkok. Her tilbys brukerne å ta i bruk PC-er, treningsstudio, og testing for kjønnsykdommer. SWING organiserer også forskjellige aktiviteter, som sosiale utflukter, og frivillig arbeid på eldrehjem.
SWING har også kontorer i det beryktede Pattaya, og også et for kvinner.

Både i Bangkok og Pattaya blir jeg møtt av humørfylte mennesker. Sexarbeiderne er stolte over SWING, og glade for at den eksisterer. Her finner de samhold, og de får en undervisning som styrker dem. De lærer å være stolte av seg selv, og yrket sitt.
- Denne gruppen mennesker bør bli behandlet med den samme respekt og behandling som alle andre, sier Surang.
- De bør også få tilgang til de samme sosiale velferdsgodene som alle andre.

Boybar.
Det var assisterende direktør, Chamrong Phaengnongyang, eller “Tee” som først tok meg med ut på en utforskning av sexindustrien. SWING samarbeider med 57 barer i Bangkok, og 97 i Pattaya. Inne på Boys er det en stor scene hvor flere menn i midten av tjueårene begynner kvelden med å danse sexy, kun iført truser. De er veltrente, og noen av dem med sexy tatoveringer. Etter flere pirrende og spennende opptredener avsluttes kvelden med at to av mennene knuller akrobatisk på scenen. Og blant publikum.
Dette er et sexshow, med et ekstra trykk på SHOW.
I løpet av kvelden blir noen av mennene sjekket opp og tatt med av kunder i baren. Det er ikke sesong for Europeiske turister, og de fleste kommer fra Japan og Sør- Korea.
Hvor gamle er sexarbeiderne på scenen?
- Fra 20 år og oppover, svarer Tee.
Har du selv stått på scenen før?
- Ja, da jeg var yngre. Det krever mye trening og mye koordinering.
Hva tenkte du da om det, og hva tenker du nå?
- Jeg tenkte ikke noe spesielt over det, svarer Tee og hever skuldrene:
- Dette er jobben min.

I Thailand er kjøp og salg av seksuelle tjenester forbudt. Sexarbeiderne opptrer i barene under en annen lovgivning som tillater “underholdning”. Når en kunde velger en sexarbeider betaler han et tillegg i baren.
Hvert år holder SWING bursdagsfest for bareierne, for å pleie kontakten.
Omtrent en gang i uken er SWING også ute i horestrøket, eller i barene for å holde drag- og fashion show. Etter hvert show underviser de arbeidskollegaer og kunder om seksuell helse, og deler ut kondomer og glid. Dette kalles “Outreach”.
Andre sexarbeidere og bareiere er entusiastisk når de kommer, men Saichon Sivaurai, eller “Yo”, forteller at det ikke alltid har vært slik:
- Vi ble møtt med misstenksomhet, spesielt fra bareierne, forteller han:
- De er ofte involvert med mafiaen, og trodde vi var politi. Nå lar mafiaen oss være i fred, og bareierne elsker oss!

Outreach. En annen av dagene ble jeg med Yo og “Amore” på “Second class cinnema: Kinoer hvor det vises ulovlig grovpornografi. I salen sitter menn i alle aldre som kan kjøpe selskap og sex. Av kvinnelige eller transeksuelle sexarbeidere. Yo og Amore er der for å dele ut kondomer og glid, og for å snakke om SWING.
Noen av kundene er skeptiske, men blir overtalt til å ta imot kondomer og glid. Sexarbeiderne er ikke redde, men derimot veldig nysgjerrige på hvem jeg er; de stoler på SWING, og derfor også på meg.
På kontoret forteller Tee mer om Outreach:
- Når vi er ute på kinoene teller vi sexarbeidere for å holde oversikt over nye og gamle. Det er viktig å holde statistikk for når vi søker penger. Vi kan selvsagt ikke være sikre på hvor mange som faktisk bruker kondomene, noe pengedonorene forstår. Men vi kjenner sexarbeiderne og stoler på dem. Noe mer kan vi ikke gjøre: Det er ikke vår jobb å fortelle folk hva de skal gjøre. Vi kan bare fortelle hva de bør gjøre, avslutter Tee.

Senere blir jeg tatt med til Apsara massasjested. Ifølge gjengen foregår det ingen uttalt prostitusjon her, men hvis kunden spør, kan denne være heldig å få kjøpt alt fra et runk, til “full pakke”.
Når vi ankommer Apsara blir en gjeng med for det meste homofile og heterofile menn, men også noen kvinner, med ned til et rom i kjelleren.
Gjennom humor og sexpositivisme snakker transeksuelle Amore åpent om svelging av sæd, sprukne kondomer, at de ikke alltid blir brukt, og lignende. Ingen skal føle at det er skummelt å snakke, og derfor er de fra SWING de første til å rekke opp hånden for å fortelle om at “dette har også skjedd meg”.

Språkundervisning. De fleste sexarbeidere er dårlige i engelsk, noe som vanskeliggjøre å sette premisser for eget arbeid.
Det er blant andre amerikanske James Murphy, og norske Linda Renland som underviser i engelsk. Kun det grunnleggende er viktig å lære. Et eksempel på undervisningen er Ladyboy bingo: et spill hvor det er bilder med beskrivende ord, og ikke tall, som det trekkes. Vinneren må danse og rope “Ladyboy bingo!”.

Politiet. Politiet i Thailand er sterkt korrupt, og derfor tror ingen i SWING at forbudet mot prostitusjon noen gang kan fjernes.
- Sexarbeidere blir ofte trakkasert av politiet, forteller Surang Janyaem:
- De tvinger sexarbeidere til å betale for en midlertidig “tillatelse” for å selge sex. Det er politioffiseren som skriver ut denne, og neste dag må sexarbeideren betale for en ny.
For å bekjempe trakasseringen har SWING satt i gang et samarbeid med politiet.
- Sisteårsstudenter fra politiakademiet kommer til oss for en viss periode og følger med sexarbeiderne i deres hverdag.
Har dette hjulpet?
- Det har vært en stor suksess! Utbryter Surang stolt.
- Politiet er enda korrupt, men sexarbeidere behandles med mer forståelse nå. Vi blir også kontaktet når de trenger hjelp til spesielt vanskelige saker.

Sexarbeid. For SWING er sexarbeid alt fra salg av sex, til stripping, sex show, bar arbeid, massasje, engelsk- og matteundervisning, og også rettighetsarbeid: Under Skeive Dager i Oslo i fjor, gikk Surang Janyaem og SWING i homoparaden sammen med deres norske søsterorganisasjon, Prostituertes interesseorganisasjon i Norge. Fanen de gikk under hadde påskriften:
- Sexworkers rights are human rights.

Kittiphop Kamgadpai, eller “Gong” er en 26 år gammel ansatt hos SWING sitt kontor for menn og transeksuelle i Pattaya.
- Jeg var sammen med en annen Thailender, forteller han.
- Men han er gift med en kone, og til slutt slo han opp med meg. Jeg ble veldig deprimert og bestemte meg for å prøve noe nytt: sexarbeid.
Allerede etter to måneder gav Gong opp å selge sex:
- Jeg liker ikke å ha flere sexpartnere, jeg vil heller ha en kjæreste.
I stede tok han jobben som rådgiver i SWING.
- Folk liker å snakke med meg, og vi snakker om alt fra utfordringer i hverdagen, til bare morsomme meningløse ting.
Hva slags utfordringer er det snakk om?
- Det kan handle om at kundene ikke alltid vil bruke kondom, og spørsmål om testing. Noen opplever også å avtale sex med én kunde, men når de kommer til rommet er det flere til stedet. Ikke alle av oss er store og sterke, og vi kan ikke alltid si nei. Slike opplevelser er vonde, og da er det godt å ha SWING å støtte seg opp om, avslutter Gong.

Seksuelt overførbare infeksjoner. SOI er den kanskje største helseutfordringer for SWING. I følge tall som de operere med er 31 % av alle Bangkoks menn som har sex med menn er hiv- positive.
SWING har en egen gruppe for hiv- positive. Her kan de støtte opp om hverandre, og deler sorger, og også forhåpninger og glede.
De møtes når kontoret er stengt.
- Selv ikke jeg får lov til komme på kontoret da, sier Surang.
I Thailand tilbys alle hiv- positive med statsborgerskap gratis medisiner. Tallet på statsløse hiv- positive er i følge SWING godt over en million.
Hver onsdag tilbys gratis testing på kontoret i Bangkok. Sykehuset gir brukerne utskrift med resultatet som de kan vise til kunder.

APTIMA. Under mitt besøk hadde avdelingene i Pattaya et møte med den lokale klinikken. De skal samarbeide på en nytt forskningsprosjekt hvor klinikken skal forske på hiv- viruset i nysmittende, over to år. Dette for bedre forståelse av hva som skjer i denne første perioden.
SWING vil på sin side informere miljøet om prosjektet, som håper på å få inn 200 deltagere. Alle som deltar tilbys gratis testing og oppfølging.

Snakkes med, ikke til. I Thailand er det viktig for NGO-er, sykehus og regjering å involvere sexarbeidere. De sees på som ressurser. Sexarbeidere snakkes derfor ikke til, de snakkes med.
I Norge kan sexarbeidere fortelle om statlig inngripen i privatlivet, formynderi og usynliggjøring. Dette på grunn av Hallikparagrafen og Sexkjøpsloven. De kastes på gata av politiet, som også konfiskerer deres kondomer, som bevis på at sexarbeid har funnet sted. De forteller også at det er blitt vanskeligere å sette premisser og egne grenser.
I Thailand er prostitusjon forbudt, men loven blir oversett da for mange tjener på å ha den der. Takket være gruppedannelse, organisasjonsbygging, oppbygging av selvrespekt og arbeidsstolthet, har menneskerettighetsaktivistene i SWING, kommet langt i arbeidet for anerkjennelse i det thailandske samfunnet.
Surang Janyaem har ofte opptrådt i mediene, og 8. Mars i år mottok hun den Thailandske menneskerettighetskommisjonens pris som menneskerettighetsforkjemper.

Angstringen

2010-05-27T15:16:00.000-07:00

I dag har jeg vært på angstringen – det er forening som ble startet opp av mennesker som selv lever med angst, og som opplevde at de ikke hadde noe hjelp å få rundt seg.
En angstring er en lederløs gruppe som blir satt sammen av igangsetter som har vært tilknyttet angstringen i en lengre periode. Den er sammensatt etter alder. Etter 4 eller 5 oppstartsmøter, hvor man lærer noen kjøreregler om kommunikasjon, filosofien og lignende, begynner man ringen; da inviterer alle i ringen hverandre hjem til seg. På denne måten skal man da (forhåpentligvis) lære seg å takle sin egen angst bedre.

I den gruppen jeg er på er det et variert sett med mennesker. Noen har panikkangst, andre har sosialangst, noe vet hvor angsten kommer fra, andre igjen har bare ikke peiling på hva det er som utløser den.

Det er både spennende, og berikennde, å delta i angstringen. For meg personlig er dette en av ressursene jeg har for å komme meg igjennom mine utfordringer i livet. Det er lagt stor vekt på at gruppa ikke skal bli en ”deppeklubb”, og at ikke deltagerne skal være psykologene til hverandre. Samtidig skal man kunne få lov til å være seg selv, men angsten sin der. Dette er sterkt, og veldig nyttig.

Noe som er litt merkelig med noe som er så utbredt som angst, er at så få snakker åpent om det. Depresjon og angst er snart folkesykdom nummer 2. Likevel vandrer de fleste av oss rundt som ensomme elektroner, spaltet fra hverandre. Det er jo også veldig vanskelig å få tilbud om hjelp. En arbeidskollega av meg hadde en angst som låste henne til sengen. Hun fikk ingen hjelp al legen annet enn en diagnose. Hun klarte å komme seg ut av sengen, ut av soverommet, ut av huset, og å leve med angsten. Helt aleine. Ikke alle er så flinke, og det er ingen skam i det. Derfor er jeg glad tilbud som angstringen eksisterer.

Ett av initiativtagerne bak Angstringen, som er noe å 60 år gammel, og som var med å starte konseptet flere år før man begynte å snakke om det i det offentlige, fortalte oss om alle disse menneskene som har levd med angst i 30 eller 40 år, uten å vite hvordan de skulle jobbe med den. Så er det først når de leser om yngre mennesker som tør prate om angsten sin, at de lærer at det er en vei mot å lære å leve med angsten. Det var sterkt å høre om.

http://www.angstringen.no/

Våryr i Bergen? Av Kim Fangen

2010-05-21T07:35:00.000-07:00

Hivaktivist Kim Fangen skriver i et innlegg i Morgenbladet (21. Mai), om straffeforfølgelse av sex, og henviser blant annet til en sak i Bergen, hvor en saunaeier er tiltalt for å bidratt til å spre hiv i samfunnet. Det kommer derimot ikke frem i noen avis, at saunaeieren selv skal være hiv-positiv. Det at han viste at en av hans ansatte (som også solgte sex fra saunaen) er hiv-positiv, skal nå være grunn nok til at man kan bli tiltalt for å spre hiv. Retten til privatliv og selvbestemmelse ut av vinduet.
Det skumle med dette eksempelet er også at man i grunnen sier at hiv-positive (sexarbeidere) ikke skal ha sex.

Når man snakker om selvbestemmelse, kan man påpeke at det er svært betenkelig at ingen av avisene som har dekket saken, ser ut til å stille spørsmålstegn ved det ansvaret som kundene på saunaen selv har for å beskytte seg selv for seksuelt overførbare infeksjoner (SOI). Det finnes ingen "sikker sex", kun sikrere sex; all sex innebærer risiko. Det å løfte vekk ansvaret fra den hiv-negative, til den hiv-positive part, hans sjef, eller lovverket - dette er en strategi som bygger opp under stigmatisering av en gruppe, og er kontraproduktivt.

Det tragikomiske i saken, er at i de fleste artiklene som ble skrevet om saken, følger det samtidig med et bilde av kondomer og glid, konfiskert av polititet. Så hvorfor blir ikke det at saunaeieren legger til rette for at kundene kan velge sikrere sex, fremstilt som noe positivt? Jeg regner jo det som å ta ansvar, fra saunaeierens side.

Men siden kondomene samtidig blir et bevis på at prostitusjon kan ha funnet sted, ser det ut til at man må demonisere disse også.

Våryr i Bergen?

Av Kim Fangen

Seksuelle rettigheter
Nå som vårsolen varmer og hormonene strømmer, kan de fleste av oss glede seg over at Norge er et av verdens mest liberale samfunn, med tanke på seksuell frihet. Men dette gjelder ikke alle.

Nylig gjennomførte politiet en razzia mot Tropic sauna i Bergen. Denne lovlige saunaen har åpent for begge kjønn alle dager, bortsett fra onsdager, da har kun menn adgang. Nettopp en onsdag ble nylig eieren av saunaen, sammen med ti besøkende menn, arrestert og brakt inn til avhør.

En tidligere ansatt ved saunaen hadde like før anmeldt eieren fordi han hevdet at denne hadde tvunget ham til å selge sex til kundene, og han hevdet videre å ha pådratt seg hiv-diagnosen her. Både eieren og de homofile kundene ble arrestert og innhentet med mistanke om brudd på sexkjøploven. Eieren ble i tillegg siktet for brudd på paragraf 155 i straffeloven, den såkalte «hiv-paragrafen», for å ha bidratt til å utsette samfunnet for fare for hiv-smitte.

Dersom vi blar i historiebøkene, oppdager vi at historien ofte gjentar seg. Et par steinkast unna Tropic sauna i Sandviken fant det sted en politirazzia for over 70 år siden. Politiet avdekket det som på folkemunne ble kalt «Den Brune Ring» på slutten av 1930-tallet. Et titall menn ble pågrepet og straffet for å ha hatt sex med menn. Dette var siste gang paragraf 213 i straffeloven, som forbød homoseksualitet, ble benyttet i Norge. Man vet i ettertid at det fantes en rekke hemmelige treffsteder, der menn uforstyrret kunne ha sex med andre menn. Det skal her nevnes at verken norske påtalemyndigheter eller politi var pådrivere for å opprulle homoseksuelle nettverk for å håndheve forbudet i straffeloven. Paragrafen ble likevel ikke fjernet av politikerne før i 1972.

I dag ser vi en økt bruk av straffelovens paragraf 155, ofte med påtalemyndigheten som pådriver, i tilfeller hvor voksne mennesker har hatt frivillig sex. Vi mener dette er et graverende tilbakesteg i forhold til nordmenns seksuelle rettigheter. Seksuell frihet er en menneskerett. Demokratiets tilstand i et land kan ofte måles ut ifra hvordan myndighetene i landet behandler sine seksuelle minoriteter. Politirazziaen i Bergen viser tydelig hvordan myndighetene i Norge i dag fortsatt utøver det FN-organet UNAIDS klassifiserer som diskriminering.

Sammenblandingen mellom sexkjøploven og hiv-paragrafen er en ny trend som kan bidra til ytterligere å stigmatisere og diskriminere utsatte grupper i samfunnet. Pressen fråtser i sjokk-overskrifter. Enten man velger å ha sex i hjemmet, på sauna, eller på andre arenaer, har alle mennesker rett til personlig frihet og fysisk integritet, uten å risikere å bli straffeforfulgt basert på sine seksuelle valg. Alle må ta ansvar for sin egen helse og sine egne handlinger, dette er et vedtatt prinsipp i norsk forebyggingspolitikk.

Anvendelsen av paragraf 155 fungerer i praksis som et sexforbud for hiv-positive. Paragrafen åpner også for å straffeforfølge risiko for smitteoverføring av klamydia. Myndighetene påstår at paragrafen skal beskytte samfunnet, men all forskning tyder på at denne loven, og ikke minst lovpraksisen, stigmatiserer hiv-positive, hindrer åpenhet, og virker antiforebyggende, ved at en del menn som har sex med menn nå lar være å teste seg, av frykt for å bli kriminalisert.

Smittevernoverlegen i Bergen, Øystein Søbstad, støttet Bergen-politiets aksjon, og antydet sterkt at saunaer generelt er arnesteder for hiv-spredning, og derfor bør legges ned. Vi mener dette utsagnet demonstrerer mangelfulle kunnskaper og lite respekt overfor voksne menneskers seksuelle rettigheter. Nedleggelse av saunaer vil gi grobunn for andre møtesteder hvor mennesker møtes for å ha sex, steder hvor kondomer og informasjon om sikrere sex ikke vil være tilgjengelig. Resultatet kan da paradoksalt nok medføre økt fare for hiv-spredning i samfunnet.

Kampen mot hiv må aldri bli kampen mot sex. Og hiv er i sitt vesen et virus, ikke en forbrytelse. Forsettlig overføring av hiv-viruset (og eventuelt klamydia) kan samfunnet gripe inn mot med hjemmel i Smittevernloven. Eventuelt kan straffelovens paragraf 229 om legemsbeskadigelse benyttes. FN advarer mot egne hiv-paragrafer, da disse er diskriminerende. Norge bør leve opp til sine humanitære forpliktelser. Fjern paragraf 155, og den foreslåtte revideringen.

Kim Fangen
På vegne av HIV Manifest Gruppen

Publisert 21. mai 2010

Meld dere inn folkens!

2010-05-09T15:46:00.000-07:00

Astrid Renland, of the føkking Renland dynasty, har opprettet denne gruppen på facebook:

Nei til kriminalisering av prostitusjon!

Jeg oppfordrer alle til å melde seg inn. Det handler om retten til selv å bestemme hvilke valg som er riktig, innenfor de rammene man lever innenfor. Det handler om helse og selvbestemmelse. Det handler om sosiale rettigheter og tilbud, fremfor forbud. Det handler om menneskerettigheter.

På kurst med Helseutvalget

2010-05-09T09:28:00.000-07:00

Et lite steg ut av isolasjon.
I dag, søndag 09.05.2010 er jeg ferdig med tredje og siste dag på et seminar holdt i regi av Helseutvalget for bedre homohelse.

Dette var et empowermentkurs for hiv-positive homser, og deltagerne kom fra forskjellige steder i Norge, og var variert i alder. Ideologien bak kurset var ”positive thinking”, en retning jeg ikke helt kan forklare, men som jeg samtidig har vært skeptisk til; det kan ofte virke som om man innenfor denne retningen prøver å trekke slutningen at problemene vil forsvinne i det man forteller seg selv at de ikke er i virkeligheten. Dette for meg blir selvbedragers. Jeg nyter selv godt av kognetiv terapi sin innfallsvinkel: problemene finnes, men det er hvordan man forholder seg til disse, som er av betydning.

De siste årene har jeg strevd en god del med depresjoner, og angst. Samtidig har jeg nok fått både min fastlege, og diverse psykologer til å klø seg selv i hodet fordi jeg på mange måter har motsatt meg gode råd. Derfor har det den siste tiden vært et mål for meg å være mer åpen for nye innspill og metoder. At dersom jeg føler rådet er irrasjonelt, skal jeg likevel si til meg selv at jeg skal se på innspillet på nytt, og vurdere om ikke min kritiske innfallsvinkel kanskje er farget av depresjonen. Med dette mål for øyet meldte jeg meg på dette kurset. Min opplevelse var at dette i stor grad var et bra kurs. Det ble diskutert om dette med å forholde seg til virkeligheten som den var, og dette var absolutt ett mål i seg selv – viktige var det at man ikke låste seg fast i situasjonen. Likevel følte jeg at en mangel på kurset var hensyn til psykisk helse problematikk; man nevnte psykisk helse som et mulig hinder for å nå mål i livet, men uten å gå videre inn på hvordan man for eksempel kunne bruke verktøyet man ble tildelt på seminaret for å jobbe med psykisk helseproblematikk. Eller hvordan man kunne bruke vertøyet på tross av psykisk helseproblematikk. Dette syntes jeg var en viktig mangel siden isolasjon, skam, og andre utfordringer som er vanlig for noen hiv-positive jo har med psykisk helse å gjøre.

Derimot gav kurset noen nyttige og konkrete tiltak for å jobbe med utfordringene man har i livet. Det kan opplevelse som flaut å jobbet med slike teknikker, fordi man skammer seg for å være i en slik sitasjon at man må be om hjelp fra andre. Eller fordi man på film, eller rundt middagsbordet gjerne ler av mennesker som går på diverse former for selvhjelpskurs. En kamerat av meg (skuffet meg veldig når han) spurte hånlig ”hvem er det som går på sånne kurs?”. Svaret blir vel: mennesker som trenger det, og som innrømmer det.

Selv har jeg ofte fortalt meg selv at siden jeg er åpen hiv-positive for alle mine venner, og ellers omgivelser, og dette går (veldig) bra, så har jeg ikke hatt behovet for å treffe andre hiv-positive mennesker. Det er også ofte en stor diskrepans mellom hva jeg føler, og hva jeg gir uttrykk for at jeg føler. Tårer, sorg, og selvforakt, og følelser generelt skal ikke vises. Selv ikke for meg selv. Men et eller annet sted på veien forandret noe seg. Følelsen av å være skitten og mindreverdig, vokset seg sterkere, sammen med frykten for andre mennesker. Behovet for å treffe andre mennesker som også er hiv-positive meldte seg. En annen grunn til at jeg også har holdt meg unna tilstelninger for hiv-positive er fordi det unektelig er mye antisosiale og særdeles destruktive mennesker blant hiv-positive. Dessverre har jeg vært involvert med noen av dem jeg også, og dessverre synes noen av dem å være veldig flinke til å delta i det organisatoriske liv. Det jeg derimot nå hadde bestemt meg for å gjøre var å trosse frykten for å støte på disse menneskene, og heller bare være der for min egen del; skulle en av dem være på seminaret, ja vel: da er ikke det mitt problem – jeg drar dit for min egen del.

Og det angrer jeg ikke på! Det var mange gode mennesker på kurset, og tonen var ærlig. Diskusjonene gikk blant annet omkring, åpenhet, kjærlighet, sex, rus, og mye mer. Det gav meg mye å treffe andre mennesker, og snakke om meg selv. Samtidig som det var ekstremt tungt å møte seg selv i døra; og å innse at man av og til kan bli for mye av et offer.

Det er selvsagt mye soms tår igjen. Forandring skjer ett steg av gangen, og innimellom tar jeg tredeve steg tilbake ned i uvaner, isolasjon, og depresjon. Men som venn av meg også har sagt så er det viktig å gi seg selv tid. Det var uansett viktig for meg å kunne være meg – men alle feil jeg innehar – sammen med andre. Og det var viktig for meg som hiv-positiv mann, å kunne treffe andre hiv-positive menn. Alle med forskjellige utfordringer i livet, og med forskjellige perspektiv på hvordan leve sitt liv, og på å møte en utfordringer. Veldig innspirerende!

Jeg anbefaler alle å benytte seg av tilbudene til Helseutvalget.

With AIDS, Time to Get Beyond Blame

2010-04-28T06:36:00.000-07:00

Abigail Zuger skriver om bruken av straff for å overføre hivsmitte, i denne New York Times artikkelen:

Essay

With AIDS, Time to Get Beyond Blame

By ABIGAIL ZUGER, M.D.

Published: April 19, 2010

You don’t hear much about AIDS in America anymore. The few new headlines are reserved for dispatches from the developing world, where the dying young still make good old-fashioned heart-wrenching copy.

But AIDS endures right here in the U.S.A.: our outpatient clinics are bursting at the seams, and new cases show up daily. A million domestic stories are languishing untold, but they are not the operatic tragedies we have grown used to.

Instead, as illustrated by last week’s report about a Florida athlete indicted on charges of willfully transmitting H.I.V., the virus that causes AIDS, these are nuanced and complicated fables, with morals that extend beyond the disease itself.

The athlete, Darren Chiacchia, a bronze-medal Olympic equestrian, was charged a few months ago with what is a first-degree felony in Florida: repeatedly exposing a sexual partner to H.I.V. Mr. Chiacchia first tested positive for the virus in 2008, and his partner reportedly tested negative when their relationship began in early 2009.

The relationship ended in rancor six months later, and the partner filed a complaint with the sheriff, claiming that Mr. Chiacchia never disclosed his infection — that the partner found out only by discovering medical papers confirming it. It is not known whether the partner did in fact contract H.I.V. during that time. Mr. Chiacchia’s trial begins in June.

Most states enacted punitive legislation back in the hysterical old days of AIDS, a period lasting roughly from 1981, when the first reports of the syndrome were published, to 1996, when combination drug “cocktails” proved remarkably effective against H.I.V. Back then, transmitting the disease to an unknowing sexual partner was considered tantamount to murder.

These statutes are still on the books, but the science behind them has changed radically. People do still die of AIDS in the United States — the death rate, after plummeting in the late 1990s, has remained constant at about 16,000 per year. But for a person infected in 2009 to die of AIDS in the future would probably require a substantial amount of bad judgment or bad luck: the medications, if properly prescribed and properly taken, appear almost infallible.

Were it a matter of science alone, all those AIDS statutes could be rescinded tomorrow. But the science was only a small part of the panic that created them. And effective treatment has not altered the rest of that potent emotional brew: the virus still sows terror, uncertainty, shame and endless complications, whether the infection is concealed or revealed.

All of us, no matter how learned, carry an eternally primitive creature in our brains. It is a small homunculus who will always react to illness — any illness — with anger, disbelief and a search for blame. Centuries ago we burned witches and torched infidels for poisoning our wells; diseases were the fault of our enemies (in the 15th century, syphilis was simultaneously the Italian disease in France and the French disease in Italy).

Now we think we know better, but do we really? We blame that coughing woman in the subway for our cold, the giant meat company for our food poisoning, all manner of chemicals and electromagnetic radiation for our cancers, and fast-food outlets for our diabetes and heart disease. We cannot experience illness without casting around for blame.

Yet at the same time we believe deeply in prevention. Surely if we watch our diets and get our mammograms and colonoscopies, wash our hands, take whatever vitamin is foremost in the news and eat our burgers well done, we can avert bad things. Whole generations have now grown up knowing that sensible people “play safe,” with the overriding implication that if you catch a sexually transmitted disease, you have no one to blame but yourself.

And so whose fault is a new H.I.V. infection, really? Is it mine, for giving it to you, or is it yours, for being stupid and cavalier enough to get it?

The court will eventually sort out the Florida case, where despite the particulars the matter is probably less about infection than the old lover’s plaint “I trusted you; you betrayed me.”

But the larger questions endure, and I suspect those obsolete H.I.V. statutes will endure as well. AIDS is only one of hundreds of infections that can move from one person to another. Some travel through the air, like tuberculosis; some move by touch, like staph. The air we breathe and the hands we shake will never be safe, anymore than safe sex is entirely safe, and as long as we are fallible, litigious humans, some of us will head to court and cite hoary public-health law to satisfy that primitive little blame monster in our brains.

As for AIDS, though, the fact is that for most new infections, the language of culpability and blame simply no longer applies. As Dr. Wafaa El-Sadr, the MacArthur “genius”-award-winning AIDS expert at Columbia University, wrote with colleagues in The New England Journal of Medicine last month, new H.I.V. infections are now increasingly concentrated in specific pockets in the United States. They move among the poorest of the poor, the disenfranchised and socially marginalized, where substandard education means no escape. In these places the prevalence of disease is so high (Washington, D.C., has rates as high as some African countries) that simply living brings risk of infection.

In other words, if you are a woman in some ZIP codes, falling in love and getting married, with no sexual partner but your husband, puts you at risk for H.I.V. We see these women in our clinics, more and more of them, but you won’t find them in court. Whom would they sue?

Dr. Abigail Zuger, an infectious-disease physician in Manhattan, writes the monthly Books column for the health pages.

Lenke:

http://www.nytimes.com/2010/04/20/health/20essa.html?bl

Toppen av isberget

2010-04-25T02:17:00.000-07:00

Klokka er blitt rundt 3 på natta. De to guttene ligger stille og puster rolig i takt. Espen har armen sin rundt John. Hadde du stått ved siden av dem og hørt på ville du trodd de sov, men ikke Espen. Han har ligget stille de siste to timene og prøvd å sove gjennom å justere pusten sin, samtidig som han hele tiden prøver å høre etter om John har sovna. Han tror det.

Espen er kåt. Rusen fra jointen de to delte tidligere den natta gir han rom for å tørre å være kåt. Den gir han fri fra angsten. Han tar forsiktig armen sin vekk fra John og setter seg opp i senga. Han ser ut av vinduet og ned i bakgården. Det er helt stille og mørkt der ute. Kun litt lys fra lampene. Espen snur blikket mot John som ligger og snorker forsiktig. Ganske søtt egentlig. Han trekker pusten dypt før han forsiktig begynner å gå ut av sengen. Siden han ligger innerst er det litt vanskelig å skulle kommer seg ut av sengen uten å vekke John. Det ene minuttet det tar virker som en evighet.

Når Espen så er kommet seg ut av sengen går han ut av rommet og inn på stua. Der står lab- toppen hans og surrer. Han setter seg ned på sofaen og logger seg på nettet. Plutselig stopper han opp litt og lener seg tilbake; en følelse av å være slem slår inn over ham. Espen rister det fra seg og lener seg over tastaturet igjen. Det er enda liv der. Flere kåte sjeler i Oslo by som søker knull. Som vanlig, på slike stunder hvor det sånn sett passer dårligst, kommer de beste tilbudene: to menn, i slutten av 30årene. Ikke så langt unna heller. De vil at han skal komme over. Espen stopper opp og tenker seg litt om. Han vil ikke gå fra leiligheten, av frykt for at John skal bli sur, og reise av gårde fra han. Det er for så vidt bedre om de skal komme hit, for da kan de vekke John. Samtidig, så er jo det litt spennende.

Espen inviterer de to over. De skal knulle han. Espen føler han fortjener det, men innerst inne vet han ikke om det er en god ting, eller en dårlig ting. Tiden suser av gårde. De skulle ikke bruke mer enn ti minutter dit. Espen svetter. Plustelig får han en sms:
- Vi er på vei nå. Har foresten ikke kondomer eller glid. Espen begynner å lure på om det var et hint.

- Jeg har om det trengs, svarer han, og legger til en smiley.

- Flott, trengs det? får han tilbake.

- Det er opp til dere det, jeg er hiv- positiv. Espen trykker «send», og håper de ikke trekker seg. Det er en ny vane han har begynt med; det å si fra om status hiv- statusen sin. Han pleide det aldri før. Espen turte ikke. Samvittigheten tok derfor nesten livet av han flere ganger.

John pleide alltid å si at de andre tok like lite vare på Espen ved ikke å spørre om hans status, og gjennom å annta at alle er friske.

- Før skulle man liksom gå ut fra at alle var hiv- positive, men nå gidder man ikke det lengre. Og da er det bedre å si fra seg ansvaret, pleide John å si. - Det er lettere å kreve at hiv- positive skal si fra seg sex- livet sitt, noe man vet på seg selv er et umulig alternativt. Også holder man på uvanene sine.

Espen er for så vidt enig i den analysen, men dette med å gi fra seg ansvaret på grunn av maktesløshet, eller hva det nå er, går fort begge veier. Så nå hadde han bestemt seg for å tvinge seg selv å til si fra. Selv om mange andre hiv - positive han kjenner til aldri ville gjort det samme, og faktisk rådet til det motsatte: man kan tross alt få juling eller miste venner. Enkelte lurer også fra deg nummeret og navnet ditt gjennom anonyme sexprofiler, når de vet at du er hiv- positiv, for så å aldri ta kontakt eller avsløre hvem de selv er. Tankene surrer oppe i hodet hans, og hjertet begynner å slå fortere. Espen spør seg selv om denne angsten er verdt det.

En ny sms tikker inn. Det står at det er greit for de to, men at da blir det kondom. Det står også at de står utenfor. Espen løper ned og åpner opp. Han ber dem komme stille inn. De går inn i stua.

- Hvem er det der? spør han ene av de to, mens han ser inn på John.

- En venn, men han sover, svarer Espen og lukker forsiktig døra. De to kler av seg og han ene trekker på seg et kondom og knuller Espen som selv begynner å suge han andre. Etter en stund går det for han som knuller så han trekker seg ut, trer av kondomet, og legger det på bordet. De to mennene bytter plass. Espen tenker at han vil egentlig ikke dette; John er sikkert våken, og han ville jo ha sex med Espen tidligere. Dermed vil John sikkert føle seg avvist. Espen blir litt sur på seg selv som likevel står der og har sex, selv om han føler han ikke vil.
Den andre fyren stønner forsiktig i det det går for han også. De to kler på seg og går.

Det gikk aldri for Espen. Det var vel litt av avtalen, forteller han seg selv, mens han prøver å kjenne litt på det å være forlengelsen av en høyre hånd.

Espen setter seg ned på sofaen og ser tomt ut i lufte. Plutselig åpnes døra til soverommet, og John kommer ut ferdig påkledd. Bare siluetten av han skimtes i mørket.

- Skal du gå, spør Espen selv om han alt vet svare. John sov aldri. - Ikke gå da, fortsetter Espen.

- Hore, visker John og går mot ytterdøra. Han kler på seg yttertøyet sitt og går, mens Espen stirrer tomt ut i luften. Han føler en slags avmakt; selv om han ikke ønsket det, fortsatte han med sexen. Dermed støtet han John fra seg.

Espen gir fra seg et sukk og ser ned på bordet. Der ligger det en brukt kondom fylt med sæd, og en uåpnet kondompakke.

Etter flere diskusjoner i løpet av de siste årene, med hiv- positive og hiv-negative, omkring ubeskyttet sex i miljøet, hvor jeg og flere har erfaringer med sex, skam, stillhet, angst, og løgn - bestemte jeg meg for å prøve meg med denne korte fortellingen. Det er et forsøk på å fomidle budskapet i en vanskelig debatt på en litt annerledes måte enn gjennom ett debatt innlegg.

Debatt på Gaysir.no finner du her.

Fremtidens prostitusjonspolitikk

2010-04-19T12:28:00.000-07:00

I debatten rundt Sexkjøpsloven rådet en ide om at prostitusjon er endel av et patriarkalsk og undertrykkende system. Frivillig prostitusjon kan derfor ikke eksistere, da valget er tatt innenfor disse mekanismene. Den logiske konklusjonen blir derfor at frihet kun kan komme gjennom forbud. Slik er det i alle fall i Norge. Nedover i Europa har man debattert sexarbeid på andre premisser. I 2005 ble det for eksempel avholdt en konferanse om sexarbeid og rettigheter i Brussel, og slagordet som kom frem var ”Sexarbeideres rettigheter = menneskerettigheter”. Tyskland legaliserte prostitusjon i 2001, med likestilling og rettigheter som begrunnelser.

Skeivt Forum og Prostituertes interesseorganisasjon i Norge inviterer til seminar for å løfte frem et alternativt til det som er blitt kjent som den Nordiske modellen. Vi samler representanter fra politiet, International Committee on the Rights of Sex Workers in Europe (ICRSE), samt norske akademikere, for å diskutere hvordan det har gått etter innføringen av sexkjøpsloven: har det blitt som vi ble lovet? og hva vil rettigheter for sexarbeidere si i praksis?

Tid: 12. Mai, klokken 1600 - 2100
Sted: Fremtidens prostitusjonspolitikk
I debatten rundt Sexkjøpsloven rådet en ide om at prostitusjon er endel av et patriarkalsk og undertrykkende system. Frivillig prostitusjon kan derfor ikke eksistere, da valget er tatt innenfor disse mekanismene. Den logiske konklusjonen blir derfor at frihet kun kan komme gjennom forbud. Slik er det i alle fall i Norge. Nedover i Europa har man debattert sexarbeid på andre premisser. I 2005 ble det for eksempel avholdt en konferanse om sexarbeid og rettigheter i Brussel, og slagordet som kom frem var ”Sexarbeideres rettigheter = menneskerettigheter”. Tyskland legaliserte prostitusjon i 2001, med likestilling og rettigheter som begrunnelser.

Skeivt Forum og Prostituertes interesseorganisasjon i Norge inviterer til seminar for å løfte frem et alternativt til det som er blitt kjent som den Nordiske modellen. Vi samler representanter fra politiet, International Committee on the Rights of Sex Workers in Europe (ICRSE), samt norske akademikere, for å diskutere hvordan det har gått etter innføringen av sexkjøpsloven: har det blitt som vi ble lovet? og hva vil rettigheter for sexarbeidere si i praksis?

Tid: 12. Mai, klokken 1600 - 2100
Sted: Salen heter Nemja, Wergelandsveien 29.

Den truende seksualiteten

2010-04-18T04:06:00.000-07:00

Sånn smått brøyter konservative krefter seg stadig frem i det offentlige ordskiftet, med mistenkeliggjøring av seksualiteten. Uten at noen egentlig debatterer dette.

Stripping og prostitusjon
Da kvinnegruppa Ottar demonstrerte mot åpningen av en strippeklubb i Bergen, påpekte kjønnsforsker Dag Øistein Endsjø at mens kvinners seksualitet blir feiret og stolt vist frem, ble mannlig seksualitet demonisert og gjemt bort (tv2nyhetene.no 06.02). En tradisjon forfatter Preben Z. Møller har markert seg i: Med boka Deflora bidrar han i følge omtalen til å menneskeliggjøre sexkjøpere. I realiteten gjør han det motsatte: Møller presentere sexkjøperen som tapere på det seksuelle kjøttmarkedet, og som ikke har annet valg enn å kjøpe sex. I samme trekke plasseres selvsagt Møller i kategorien "ordentlige menn".

Prostituerte kvinners evne til å være gode foreldre angripes også, i det sexsalget brukes mot dem i barnefordelingssaker. Sexkjøpsloven ble heller ikke innført for å hjelpe sexarbeidere (prostitusjonstiltakene protesterte som kjent), men fordi "Kjøp av sex er uønsket uansett årsakene til at den enkelte selger sex" (Justisdepartementet i høringsnotat til sexkjøpsloven).

Promiskuøsitet og et samfunn i forfall.
Konservativet krefter brøyter seg stadig frem i det offentlige ordskiftet med mistenkeliggjør av den seksuelle liberaliseringen. Blant de seksual-konservative debattantene finner vi Øyvind Benestad og Hanne Nabintu Herland. Benestad, prosjektleder for MorFarBarn.no, gikk i NyTid (08.01.) til angrep på Skeiv Ungdom og deres samlivsanarkisme. Her argumenterte han for hvordan "en hyperindividualistisk rettighetsideologi for voksne" er barnefiendtlig. Herland uttrykket også bekymring for "egoistisk livsførsel," og "utsvevende seksualliv," blant annet i Aftenposten (21.02). Herlands bok Alarm! Tanker om en kultur i krise maner da også til krig for å komme tilbake til "gamle fellesskapsidealer som solidaritet, empati og nestekjærlighet". Idealer vist nok truet.

I Mars kunne livsstilsmagasinet Cupido, feire 25 år med "kåthet og glede", og samme måned opplyste Helsedirektoratet at de nå fjernet fetisjisme og sadomasochisme (blant annet) fra den norske diagnosemanualen. Er det nå slik at utsvevende seksualliv står i konflikt med moral? Vil fellesskapsfølelse, nestekjærlighet, og politisk engasjement, forvitre dersom et menneske dyrker fetisjisme eller promiskuøsitet? Neppe.

Sexologen og sexarbeideren Carol Queen snakker om "a politics of ick": en politikk basert på ideen om at ens egne preferansen omkring sex er allmenngyldig. Jeg tror ikke at mistenkeliggjøring av andre menneskers seksualitet, er det som skal til for å skape samhold. Tvert imot.

Så godt som alle har en seksualitet, og mange mistenkeligjøres av bigotteriet til disse sinte konservative kreftene. Kanskje løsningen er at det startes en større debatt om seksualitet og seksualmoral, hvor flere mennesker tar del. I stede for å overlate dette til seksualfiendtlige krefter.

Å leve med hiv

2010-04-04T22:22:00.000-07:00

Hva vil det si å leve et liv med hiv i Norge i 2010? Neste år er det 30 år siden hiv-viruset ble påvist. 2009 ser ut til å bli et nytt rekordår for hiv i Norge. Om vi lykkes eller mislykkes i kampen mot hiv, handler om hvordan vi betrakter og behandler hiv og mennesker som er hivpositive. Dette er vår forståelse av situasjonen for hivpositive i Norge i dag.

I hele verden er det flest kvinner og ungdom som smittes med hiv. UNAIDS anslår at 33,4 mill. mennesker lever med hiv. I vestlige land er menn som har sex med menn (MSM) en spesielt utsatt gruppe. Og i denne gruppen opplever vi stadig en uforholdsmessig stor økning i nysmitte. Det handler om to ting: Om statistikk: sjansen for å få hiv dersom du er mann og har ubeskyttet sex med en annen mann, er høyere fordi andelen hivpositive allerede er høyere blant menn som har sex med menn. Og om manglende praktisering av sikrere sex.

Hvorfor 70 % av Norges seksuelt aktive befolkning, men også stadig flere homofile (gruppen som ble flinke til sikrere sex etter at viruset kom), dropper kondom diskuteres: Etter at hivmedisinene ble mer effektive og lettere tilgjengelige, gikk fokuset i hivarbeidet vekk fra det allmennpreventive, over mot såkalte risikogrupper. Dermed falt det allmenne kunnskapsnivået. Informasjonstretthet og mindre frykt for sykdommen, kan også være forklaringer for økt smitte hos MSM. I tillegg vet vi at ikke alle beslutninger er rasjonelle. Å ha sex eller hvordan man har sex er ikke alltid et resultat av logiske tankerekker.

Statistisk vil en tjueåring som får hiv i dag, miste rundt 10 år av sitt liv med vellykket medisinsk behandling. Hiv er et problem for den enkelte – medisinsk, men ikke minst i form av de begrensninger det representerer for livsutfoldelsen, ensomhet og stigma.

Hva vil det si å leve et liv med hiv? Sykdommen er ikke lenger akutt dødelig, men den er en alvorlig kronisk lidelse: Immunforsvaret brytes ned og medisinene kan gi bivirkninger. Mange er nødt til å ta stilling til sykdommen litt etter litt. Dersom man ikke kan innrømme sykdommen for seg selv, er det også vanskelig å være åpen for andre. Ikke mestrer alle sikrere sex alltid heller. Mange hivpositive forteller at de føler skam og skyld for manglende åpenhet og for valg som har kunnet ha store konsekvenser for andre.

Warning! Hivmenn!
Hvordan omgivelsene forstår hiv, påvirker dem som lever med viruset. På tross av medisinske fremskritt, er det også dem som ønsker å fremstille sykdommen som verre enn den er – angivelig for å forebygge smitte. Slike skremsler kan legitimere et undertrykkende og diskriminerende lovverk, som USAs tidligere innreiseforbud. Enkelte innenfor det hivforebyggende feltet ønsker å bekjempe hiv gjennom overdrevent skremsel.

Andre – og vi er blant dem - mener det er mer effektivt å styrke hivpositives livskvalitet og fremme åpenhet, i kombinasjon med et målrettet informasjons- og holdningsarbeid både mot risikogrupper og mot befolkningen for øvrig.

Dersom hivpositive må kjempe en daglig kamp for å overbevise omgivelsene om at de lever gode liv, vil det være til hinder for at de er åpne om sin hivstatus. Enkelte hemmeligheter er destruktive.
Den svenske forfatteren Anna-Maria Sörberg ga nylig ut boka ”Warning! Hiv-menn!» der hun påpeker hvordan media beskriver hivpositive som en onde personer som med vilje har forsøkt å smitte andre.

Hivpositive er klar over riktigheten ved å opplyse om sin status ved usikker sex, men det er forskjell på idealet og de forutsetninger hvert enkelt av oss har til å leve opp til dette. Pressens ensidige fremstilling av hivpositive bidrar negativt. Det er ikke kun den som står i medias søkelys, men alle hivpositive kjenner på sinnet og angsten. Alle vurderer fordelene og ulempene ved åpenhet. En av oss snakker av personlig erfaring.

De andres problem
Flere tannleger og annet helsepersonell vil helst unngå å jobbe med hivpositive. Eller de gjør det etter å ha kledd på seg doble sett gummihansker eller annet overdrevent (og stigmatiserende) sikkerhetsutstyr.

En FAFO-rapport fra 2009 viser at flere ønsker at hivpositive skal tvinges til åpenhet på arbeidsplassen. I Norge er det straffbart å utsette andre for smittefare. Siden det ikke finnes ”sikker sex”, kun ”sikrere sex”, blir hivpositives sexliv kriminalisert. Alt innebærer en form for risiko. I lovverket pålegges hivpositive åpenhet.

Det er urealistisk at folk som i utgangspunktet ikke alltid mestret sikrere sex tidligere, plutselig og helt alene tar det hele og fulle ansvaret for nasjonens helsetilstand. Alle er potensielle smittespredere. Å plassere ansvaret for sikrere sex på den hivpositive alene, gir falsk trygghet.
Straffelovens paragraf 155 har vært oppe til revisjon. Resultatet ble at bruk av kondom fritar for straff. Slik fordeles ansvaret mer riktig og realistisk. Derimot fortsetter hiv- positives å gies alt ansvaret for sikree sex (gjennom straff). Loven gir mulighet til å samtykke til ubeskyttet sex, men kun i ekteskapslignende forhold. Det er moralisme satt i system. Dagens norske lovgivning er i utakt med det Norge står for internasjonalt, der vi fraråder straff som tiltak mot hivsmitte. Lovendringene er ikke trådt i kraft. Stortinget bør snu. Trussel om straff gir mindre åpenhet. Mindre åpenhet gir større risiko for smitte.

Sykdommer er sosiale fenomener. Gjennom å definere hivpositive som en trussel, legitimeres ”alle andres” ansvarsfraskrivelse. Det er både i den enkeltes og i samfunnets interesse å forhindre at hivpositive straffeforfølges og gjøres bedre i stand til å mestre sin egen situasjon.

Dette innlegget er skrevet av Andrès Lekanger, hivpositiv og styremedlem i LLH, og Håkon Haugli, stortingsrepresentant (A). Det kom først på trykk i VG, 5. April 2010.

Når var rettferdigheten noen gang en trøst?

2010-03-26T17:51:00.000-07:00

- Vi er energier i bane inne mellom kjøtt og blod. Vi er ikke ånd. Fortiden frister oss, nåtiden forvirrer, og fremtiden skremmer oss. Dette kan vi ikke løpe fra. Mennesket er seg selv likt uansett. Det er kun når du klarer å stole på at det vil være menneskelig, at du kan slappe litt av. Det er umulig å tro på det gode i mennesket om ikke det finnes strukturer rundt dette, som leder det frem. Som vesener av kjøtt og blod er vi ute etter å selvpreservere. Det mest logiske er derfor samarbeid, samhold, og samfunn. Hvorfor er vi da til stadighet i hverandres struper? Hvorfor det irrasjonelle? Jo: fordi vi er vesener av kjøtt og blod. Energier i bane. Vi er ikke ånd.

- Du glemmer psykologi. Strukturene har sikret oss utdanning, arbeid og helse, men kriminaliteten forblir. Vi dreper, vi doper og voldtar hverandre fremdeles. Ikke vær redd! jeg skal ikke begynne med klisjèen om hvordan vi bør søke til Gud, Allah eller Krishna for å finne lykke som modernitetens goder ikke alltid klarer å skjenke oss. USA, Tyrkia og India er alle land som på sin måte har prøvd å kombinere det de anser som den ånderlige suverenitet, sammen med det moderne suverenitet. Uten at det har lykkes dem å oppnå nettopp mer lykke. Tilbake til den kriminalitet som forblir: De menn som ellers ville kastet folk inn i konsentrasjonsleirer, er nå byttet ut med kvinner, homser, samer og muslimer. Alle kledd i offerkappen, og klare til å straffe overgriperen med den legitime vold: å fryse dem ut, og å drive dem til selvmord.

- Og hvorfor det? Fordi vi er kjøtt og blod. Ikke åndelige vesener, men som du sier psykologiske vesener. Drevet av frykt. En frykt som rettferdigjør at de offerkledde kan avkle overgriperne deres menneskelighet. Dette gjennom ord som "ond", "pedo", "hivmann", "psykopat" og "rasist".

- Det er jo en gang sånn, som vi vet at menneskerettighetene bare gjelder for mennesker.

- Ikke sukk. Du har akkurat avslørt den eneste rettferdigheten på denne jord: at vi alle har blod på hendene. At vi alle er umennesker. Det er bare det at enkelte former for vold er godtatt, stilltiende. Dermed kan noen av oss være fariseere og snakke om en falsk moralsk overlegenhet. Men vi vet...

- Vet hva da? Det er en rettferdighet du snakker om ja, men når var rettferdigheten noen gang en trøst? De moralsk overlegne; det giftevåte homofile og lesbiske paret, de har hylt om og om igjen. Og igjen sitter et lite barn. Forlatt aleine i den store mørke skogen.

- Hvorfor kjemper du, om det ikke er fordi du tror på rettferdigheten?

- Jeg er ingen én ting; ingen kun et subjekt med kun én driv i meg. Jeg ser andre som meg, skitne mennesker, reise seg opp. Vi løfter stein sammen, og vi bygger hus sammen. Det gir mening. Det gir stolthet. Det gir en frihet fra tragediens myte som vi så fort svøpes inn i. Men jeg bygger ikke hus, by og land, kun fordi jeg tror på ordene jeg ytrer. Jeg skulle ønske det var kun det, men sannheten er at jeg ønsker å knuse visse mennesker. Ikke faktisk knuse dem, selvfølgelig: De to steintavlene er for meg et symbol på disse menneskene jeg ønsker å knuse. Disse som ikke er villig til å tilgi meg, eller som ikke er villig til å la meg glemme. Trass i at det ikke er deres plass å hverken dømme eller tilgi meg, eller noen andre for noe jeg ikke har gjort mot dem. De stiller meg til ansvar for alt hva alle oss skitne horer har gjort noen gang, derfor blir de to steintavlene jeg skal knuse, for meg et symbol på dem.

- Så knus dem. Alle sammen. Før de knuser deg. Gir ikke rettferdigheten meningen, og trøst i lys av det du nettopp nå har sagt?

- Jo. For vi er ikke ånd. Vi er kun kjøtt og blod. Det mest logiske for å selvpreservere er samarbeid, samhold, og samfunn. Og så rettferdigheten. Jeg kan aldri røre dem, men jeg kan knuse bildet av deres frykt og uvitenhet; fordommenes gullkalv. Jeg skal knuse de to steintavlene som er skapt i deres bilde.

Sedelighetsåret 2009?

2010-03-23T08:15:00.000-07:00

Publisert i Dagsavisen 25. Februar 2009. Av:

Andrès Lekanger, 22 år og hivpositiv.
Kjell Erling Kjellman, dr.polit.
Anonym hivpositiv
Henrik Ebne, journalist
Morten Sortodden

2009 ser ut til å bli et godt år for moralistene. 1. januar ble den nye sexkjøpsloven rettskraftig. Loven er politisk korrekt begrunnet – den skal beskytte de prostituerte mot menneskehandel og horekundenes kynisme. Riktignok er de gode hensiktene ikke like åpenbare for alle. Både talspersoner for, og prostituerte selv, har gang på gang pekt på at loven heller vil ramme enn beskytte sexarbeidere («Feige politikere – bøllete politi», Liv Jessen, Aftenposten 03.20.08, «En klasselov», Albertine, august-07). Og det gjenstår å se hvordan politiet skal kombinere forfølgelsen av de prostituertes kunder med beskyttelse av sexarbeidernes rettigheter og vern mot vold.

Våren 2009 behandler Stortinget noen kosmetiske endringer av straffeloven § 155 – loven som skal verne samfunnet mot «allmennfarlige smittsomme sykdommer». Dessverre er det vanskelig å se annet enn moralisme her heller. Det nye lovforslaget er – som det gamle – i praksis utelukkende rettet mot hivpositive. Også den gamle lovens skjeve ansvarsfordeling – der den hivpositive under trussel om straff har eneansvaret for at sikrere sex praktiseres – videreføres. Dette er ikke bare stigmatiserende. Det virker mot sin hensikt – i hvert fall hvis målet er å stoppe smittespredningen. For hvordan skal det skje hvis ikke begge parter tar ansvar for at det praktiseres sikrere sex? Det er allmenn enighet om at testaktiviteten må opp. Både for å følge opp hiv-positives helse og for å forebygge smitte via individuell veiledning. Tror virkelig lovgiver at det å gi øket straffansvar til dem som kjenner sin (positive) status vil bidra til at flere tester seg? Eller at dette gir nysmittede en forutsetning for å mestre sin situasjon?

Vi har annet lovverk for å straffe dem som opptrer hensynsløst og uansvarlig. «Hivloven» er unødvendig som vern mot dem. Knut Storberget illustrerer det (underliggende?) moralistiske i en av de små endringene i loven: «Vi vil ikke straffe kjærlighet». Nei «kjærlighet» skal visstnok ikke straffes. Men uregulert sex skal. Derfor kan ikke en hivnegativ person gi gyldig samtykke til frivillig, ubeskyttet sex med en hivpositiv – i den nye som i den gamle loven. Unntaket er om de to er gift eller samboende. Hivloven gjør som sexkjøpsloven – den skiller mellom «verdig» og «uverdig seksualitet».

Begge lovene går svært langt i å sette statlige begrensninger for enkeltmenneskets seksualitet. Hivloven gir myndighetene en følelse av å gjøre noe – og allmennheten inntrykk av at hiv og AIDS tilhører «de andre». Og da er vel alt såre vel? Selv om forskning viser at tvang har ingen eller motsatt effekt – den reduserer verken hiv eller prostitusjon («Straffeloven et hinder», Stig Frøland, Aftenposten 18.12.08). Men tvangen gir en følelse av holde fast i den gode moral. Da får vi heller leve med at noen horer og hivpositive ekskluderes.

Til etterretning:

Stortinget har vedtatt revisjonen av paragraf 155, men revisjonene har enda ikke trådt i kraft.

Dagsavisen, klikk her.

En film som virkelig vil røre deg

2010-03-18T04:24:00.000-07:00

Filmen Jeg er ikke redd (orginalspråk: Io non ho paura) er en film jeg tror vil bevege deg. Vi befinner oss i landsbyen Apulia i Sør- Italia, og året er 1978. Mens århundrets varmeste sommer får de voksne til å trekke seg innendørs, tenker ikke barne særlig over varmen. Uskyldig så triller de rundt på sine sykler, med koråkre rundt seg så langt øye kan se.

Hovedpersonen vår er 9 år gamle Michele, som en dag kommer over et hull i bakken. Ned i dette hullet ligger den en skitten, og utmattet gutt. Vår unge naive helt velger å snakke med gutten, og å hjelpe han med mat. Ganske snart går det opp for han hvor vond verden egentlig kan være, og at det av og til er de som står en nær, som er de en skal frykte.

Michele blir nå stilt overfor vissheten om at han står helt aleine, og bestemmer seg for at han er ikke redd. Spørsmålet er om oppgaven er for stor for den lille gutten, og hvor mye det vil koste Michele å hjelpe den andre gutten.

Italia, 2002. Vinner av hovedprisen under Taormina Filmfestival på Sicilia, fra den Oscar-vinnende regissøren Gabriele Salvatores.

Trailer:

http://www.youtube.com/watch?v=NecVm1MwJqg&feature=player_embedded

Hjernevask

2010-03-15T15:37:00.000-07:00

Jaaaaa, så var det bevist da: homoer er jenter som liker homoer som er jenter. Har akkurat sett Harald Eias Hjernevask - om homoseksualitet er medfødt eller sosialt konstruert. Det eneste som var verre enn Harald Eias manglende evne til å sette individuelle valg i en kontekst av samfunn, normer og verdier, var skuffende kjønnsforskere som ikke evnet å se at biologiske faktorer også spiller inn i samfunnskontekst.

Haralds svakheter var at han så på homofile individers valg - for eksempel av tradisjonelt sett feminine yrker - og konkluderte med at valgene bestemmes utelukkende av biologiske trekk. Fremfor å vurdere om ikke også samfunnets forventinger til kjønn og seksualitet kan
medvirke til hvilke valg man tar.

De norske kjønnsforskerne skuffet enormt: de hadde ingen faglig tyngde bak sine argumenter, men støttet seg heller på moralske spørsmål omkring hvordan biologi kan misbrukers politisk.

Homoseksualitet vs likekjønnsseksualitet
Selv mener jeg at likekjønnsseksualitet er universielt:
altså at du finner det i alle kulturer, og steder og tider. At det er en del av
biologien til mennesker.

Homoseksualitet derimot er en sosial konstruksjon: vår kulturs
måte å konseptualisere fenomenete likekjønnsseksualitet på.
Alle kulturer har sine trekk. Konstruert for å skille en gruppe fra en annen. Ikke- heterokulturer er likedan. Homokulturer kan ha egne måter å uttrykke maskulinitet på. Som homo kan jeg velge å engasjere meg i homopolitikk, spesielle kulturelle uttrykk, eller delta i spesielle yrker, fordi dette definerer meg, til forskjell fra heterofile.
Derimot kan det også være slik at jeg tvinges til å delta i enkelte yrker fordi det i dem er mindre maskulinitets press, eller press etter å være heterofil.

Det jeg tror er altså at du har forskjellige biologiske trekk, som tolkes forskjellig av samfunnet. Disse tolkningene tjener til forskjellige politiske mål.

Kan det så tenkes at dersom det er lite homofobi i et samfunn, så vil behovet for å skille seg ut som ikke- hetero være mindre? Og at man da får færre som skiller seg ut? Eller kan behovet for egen identitet forsterkes når forskjellene viskes ut? Heterofile (og homofile) påstår gjerne at de kan skille ut homofile, men jeg er ganske sikker på at de er flinke til kun å legge merke til de som skiller seg ut. Uten egentlig å vite deres legning. Og at alle de homofile som oppfører seg normativt, går dem hus forbi.

Våg å være hore?

2010-03-14T15:57:00.001-07:00

Feminist, sexarbeider, homo, eller hiv- positiv? I noens øyne vil vi alltid være «hore».

Dag Stenvoll skriver i Albertine (August 2004) at i vårt heteroseksuelle og patriarkalsk dominerte samfunn, vil en prostituert, lesbisk feminist være minst elsket: «Blant prostituerte vil hun bli mislikt, fordi hun representerer det bedrevitende øret som er døvt for deres erfaringer. Blant lesbiske vil hun bli regnet som en overløper, fordi hun håndterer pikk for penger. Blant feminister blir hun tatt for å være liksomfeminist, som gjennom sitt reaksjonære virke bidrar til å opprettholde et kvinnediskriminerende samfunn. Og av andre avskys som den "horen" hun tross alt fremstår som...».

Gjennom denne skikkelsen prøver Stenvoll å vise at når vi bruker ordet «hore», er det gjerne ikke for å påpeke et yrke (prostitusjon), men fordi vi vil framhevet ett spesifikt (kvinne) ideal. "Idealet om den gode kone og mor, som fortsatt dominerer forestillinger om kvinnelighet, trenger en motsats. Kvinner som kan kategoriseres som horer - enten de er lesber, feminister, prostituerte eller «seksuelt løsslupne» - utgjør en slik motsats", skriver Stenvoll. Han forteller videre at de fleste kvinner tvinges til å forholde seg til standarden for ikke å være hore.

Homofile og ordet «hore»
Ordet «billig» er nok for homofile, det «hore» er for konservativt kristne. Når rikspressen slår opp krigsoverskrifter om «Heftig HOMOSEX u t e n d ø r s», kan man på homonettforum lese indignert om de løsaktige homoene. Det verste er derimot ikke sexen i seg selv, men at det ikke tenkes på kollektivets ære: For «tenk på hva de heterofile må tro om oss homser nå!».

Dermed prøver mange å leve opp til et ideal for hvordan de tror «de heterofile» lever; jeg skriver «tror» fordi heterofile mennesker tross alt er kjent for å ha løssluppen sex, gang bangs, og utesex. Tro det den som kan!

Moralisme er jo som regler også dobbeltmoral, og det er ikke et ukjent fenomen at homoer fordømmer andre for deres seksuelle eskapader. For deretter selv å bli observert i en homsesauna i Berlin, liggende i ei slynge mens de hyler som en stukken gris...

Hiv og ordet «hore»
På diskusjonforum på Gaysir.no har (tilsynelatende) hiv- negative flere ganger liret ut at hiv- positive ikke bør ha sex. Tanken om at et liv med hiv er traff som fortjent, etter "billig" adtferd, er heller ikke fjernt unna.

Hiv kan utløse seksualangst, sykdomsangst, og dødsangst. At seksualmoralismen derfor har lett for å blomstre er ganske forståelig. Ikke dermed sagt den er riktig eller fornuftig.

«Våga kallas hora»
Siri Lindstad skriver i Albertine (Mars, 2010) om hvordan en undersøkelse i Sverige - som viste at 46% av jenter i 12års alderen hadde blitt kalt for «hore» - ledet til skolekampanjen «Vägra kallas hora». Aksjonen fikk mye oppmerksomhet, men den skapte også en motreaksjon, spesielt blant queerfeminister. Slagordet til motreaksjonen ble «Våga kallas hora».

Lindstad skriver om jenter som går med kraftig sminke, og utringede topper, og som for å ta brodden fra ordet, selv begynte å kalle hverandre for «hore».
Det er selvsagt ikke bare uproblematisk å det ta tilbake ordet «hore», og ikke alle ønsker dette. Tanken blir uansett at gjennom å la «hore» (og tilsvarende), være et ord som signaliserer rett og galt, gir man andre mennesker makten til å fornedre deg, kontrollere deg, og til å fortelle deg hvordan du føler deg.

Derfor vil jeg avslutte med å konkludere med at som en promiskuøs hiv- positiv homo, kan jeg vel si at jeg i aller høyeste grad er en hore jeg også. Og egentlig ganske stolt av det.

For de ikke- innviede:
*Queerfeminisme «... vil si feminister som kritiserer heteroseksualiteten som norm og tankegangen om to gjensidig utelukkende kjønnskategorier» (Lindstad, Albertine, Mars 2010). I dette ligger også gjerne tanken om en «naturlig» og universiell seksualitet .

*At en homsesauna er et lokale hvor menn som har sex med menn kan betale for tilgang til for eksempel dusj,, boblebad, dampstue, pornofilmvisning og private rom, hvor man kan ha sex med andre menn. Flere bruker homosaunaene også som en sosial arena. Og for homser i skapet kan det fungere som et sted å finne seksuelle relasjoner med trygg avstand fra sosial kontrollerende mekanismer.

Det er trygt å påstå at saunaene er blitt skjelt ut mer enn én gang blant homsene - likesom Soddoma og Gomorra.)

Horer og HIV- positive har mer til felles enn bare en "h"

2010-03-12T00:46:00.000-08:00

Tanken om at hiv- positive og prostituerte liksom leder “de uskyldige” ut i umoral og venerisk ulykke - legitimert, ikke bare gjennom språk. Men også uheldige mediafremstillinger, og statlig tvang - demoniserer og skyver hiv-positive og sexarbeidere ut av samfunnet.

Hiv og sexarbeid er et sosialt fenonem. Like mye som det er biologi, og psykologi, foregår det her en konstruksjon av språk, politikk, og roller. Dette ligger til grunn for hvilket valg man tar vedrørende hiv- forebyggende arbeid, og politikk for øvrig; om man velger å bruke straff og forfølgelse, eller kunnskapsformidling og frivillighet - menneskerettigheter.

På nettsteder Gaysir.no her det ofte oppstått debatter hvor hiv- positive opplever at hiv- negative standhaftig stadfester dem (oss) som syke. Det er fult mulig å leve med en infeksjon, uten at viruset slår ut i sykdom. Dette er selvsagt et definisjonsspørsmål, men den som kan stemple seg selv som "frisk", kontra "syk", kan plassere seg selv lengre opp på hiearkiet. Disse diskusjonene dreier seg derfor om mer enn ordkløveri. Det blir en kamp og eksistensialisme.

Alle er derimot like i verdi, uavhengig av sykdomsstatus.

Ordet "offer" (i motsetning til ikke å være et offer) kan også brukes for å plassere noen lengre ned på rangstigen. Et tydelig eksempel på dette er prostitusjonsdebatten. Her fremstilles ofte sexarbeidere som offer som ikke kan tenke selv: sier de at de trives i sitt yrke, mener de dette kun som følge av en psykologisk overlevelsesmekanisme.

Boken “Prostituion i Danmark”, av Neil Rasmissen, om handler dette som “neutraliseringsteknikker”. Forklaringen blir fort en helgardering mot argumentene man bare ikke liker. Det er uetisk, og farlige å avfeie en persons virkelighetsoppfatning. Vår oppfatning av virkeligheten blir ikke mindre sann kun fordi man kan se mekanismene bak(ss.97 - 98).

Sexkjøpsloven rettferdigjøres gjemmom å se på alle sexarbeidere som offer som ikke kan tenke selv. Frykten for skumle bakmenn, skifter disse ut med statlig tvang og formynderi. Skyver du de "svakeste" forran deg kan du gjøre alt.

Prostitusjonstiltakene, Pion, og blant andre Verdens Helseorganisasjon, mener forbud mot prostitusjon (i alle former) er uheldig. Det truer sexarbeideres helse, men også sykdomsforebyggingen.

Også i hiv-forebyggende arbeid sees menneskerettigheter på som viktig. “Human Rights and Hiv/Aids: Now More than Ever”, er basert på arbeidet til flere organisasjoner arbeidende med hiv/Aids. Det er frivillighet og rettigheter, ikke tvang og kriminalisering som er veien å gå, forteller denne. UNAIDS har også kritisert Norges paragraf 155 - som nå er blitt revidert til to nye: 237-38 - for grov kriminalisering av hiv-smitte (Straffeloven et hinder”, Stig Frøland, Aftenposten 18.12.2008). Revisjonene er enda ikke trådt i kraft.

Sexarbeideres rettigheter

2010-03-10T03:51:00.000-08:00

Andrès Lekanger, Skeivt Forum og Morten Sortodden, PION (Først publisert i Klassekampen 17. Februar 2010)

Da sexkjøpsloven ble innført 1.1.2009 var hovedstadens gater tomme for prostituerte. Endelig slapp man å forholde seg til disse stakkars, men samtidig også plagsomme og aggressive kvinnene, som i hovedsak var nigerianske. På innemarkedet derimot, skjedde intet nytt. Sexarbeidere der kunne fortelle at de hadde like mange kunder som før. Etter et halvt år så var også gateprostitusjonen på samme nivå som det den var i 2007.

Flere aviser har skrevet at etter vi fikk sexkjøpsloven har kundene også fått mer makt, og sexarbeiderne får sjelden sette de grensene de før kunne. De har fått en tøffere hverdag. 14.01 sier statssekretær Astri Aas Hansen at dette ble diskutert i forkant av loven, og det ble bevilget 10 millioner kroner for å gi sexarbeidere mulighet til yrkeskvalifisering. Oslo kommune derimot ønsket å kutte bevilgningene til Pro Sentret og andre sosiale hjelpetiltak for utsatte i denne gruppen.

Daglig leder ved Nadheim senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring, Olav Lægdene, forteller om store problemer med å få prostituerte inn i andre yrker. Mye grunnet problemer med at mange sexarbeidere ikke har oppholdstillatelse i Norge. Vi synes det er merkelig at politikere kan vedta en lov, tilsynelatende for å beskytte sexarbeidere, selv om de er klar over at konsekvensene kan bli mer overgrep og mindre mulighet til selvkontroll for de det gjelder.

30.6.2009 sa politioverbetjent Øyvind Norgarden til Dagbladet at ”vi ser færre kvinner som kommer til Norge for å prostituere seg, ergo er det færre som blir utsatt for halliker og menneskehandlere”. Vi mener at antallet prostituerte i Norge ikke sier noe om antall ofre i verden, men det er vel kanskje ikke så viktig, så lenge det skjer utenfor egen stuedør. Hvis en vil bekjempe trafficking og menneskehandel må en jobbe med alle aspekter og ikke ensidig fokusere på salg av sex. En må også våge å se salg av sex som en overlevelsesstrategi for mange som prøver å få opphold i et Europa som blir mer og mer lukket for mennesker fra andre kontinenter.

New Zealand har derimot gått i stikk motsatt retning når det gjelder lovgivning av sexarbeid. I 2003 vedtok de ”Prostitution Reform Act” (PRA), og legaliserte dermed prostitusjon. Dette innebærer fulle arbeidstaker- rettigheter, og helserettigheter. Sexarbeiderne i landet føler seg dermed tryggere, mindre stigmatisert og diskriminert, og mer tatt vare på av samfunnet. Gjennom å gi ut en brosjyre med informasjon til kundene, tar de også og sikrer sexarbeiderne gjennom å gå i dialog med klientene, fremfor å skyve dem ut av samfunnet.

I Norge har Prostituertes Interesseorganisasjon og store deler av fagmiljøet som jobber med sexarbeidere også tatt til orde for at rettigheter og ikke forbud er veien å gå. Det er selvsagt store forskjeller mellom Norge og New Zealand, men deres vei å gå lager i alle fall ikke sexarbeidere til ofre for en migrasjonshindrende politikk.

Helter i kvinneklær.

2010-03-04T01:32:00.000-08:00

Da var reisen min over. 24. Februar landet jeg på Gardermoen, etter 19 timers reise fra Bangkok, Frankfurt og hjem.

Det har vært en veldig fin tur. Thailand er et spennende land med spennende folk, spennende historie og kultur.

Hit skal jeg igjen!

For alle homoer ute etter å feste er gata Salom, Soi 4 stedet å dra. Her hadde vi en artig kveld først sittende på Balcony, deretter dro i over på DJ Station. Dette er stedet hvor alle internasjonale menn som har sex med menn drar ut på byen. Kommer du der i elleve tiden får du med deg dragshowet, og deretter kan du feste til de stenger i 6 tiden. Er du fremdeles våken, kan du stikke over på God og feste videre der.

Takk til Morten, Linda, James, Rickys Cafe, Samsen Road, Ko Sahn Road og Thailand for en kjempetur!

Kameraten min Morten er jo så heldig at han blir der i to måneder. Rett før jeg reiste hjem dro han på en sexarbeider camp arrangert av SWING (les mer i tidligere innlegg), og deretter på en konferanse for rettighetene til transpersoner i sør- øst Asia.

Jeg avslutter reisebloggen min ved å igjenngi hans referat fra disse to hendelsene:

Sexarbeider Camping i Kanchanaburi 23. – 25. Februar 2010:

Hei på dere,
Men så til det jeg vil fortelle dere: Jeg var på en fantastisk 3 dagers camping med SWING. Den var på et veldig fint sted som heter Kanchanaburi. Der bodde vi på et speiderleiropplegg. Vi tok skikkelig luksusbuss opp dit, og med ”vi” så mener jeg 40 sexarbeidere fra Pattaya og 30 fra Bangkok. Vi bodde på sovesaler med ca 15 personer på hver, så det var skikkelig leir-følelse. Nesten alle var i alderen 18-23 år, så jeg var forsåvidt av de eldste. Da vi kom fram ble vi delt i grupper, og den foerste dagen skulle vi gjennom en slags hinderløype. Først skulle vi krabbe gjennom en lang tigerskulptur. Når vi kom på den andre siden fikk vi masse talkum og farva pulver på oss, og så skulle vi krype gjennom en slags skyttergrav med bare leire og vann, så vi var riktig vakre etter det, men så var det en slags rutsjebane på ca 30 meter, der en satt i et bildekk hoyt i lufta og måtte rutsje ned og bort. Megamorsomt for en med høydeskrekk som meg... etter det var det masse hindere en måtte klatre og krype over. Glad jeg har trent så mye, for her var kondis viktig!!

Etter det hadde lederne masse underholdning, og det var dans og masse tradisjonelle thai-leker. Det er bare ikke så morsomt å danse når ca 99 prosent er profesjonelle go go dansere eller danser i cabaret-show. Jeg sovna helt utmattet kl 2200.Neste dag var det også bare leker og slikt, men knytta opp mot litt undervisning om Seksuelt overførbare sykdommer (SOI), menneskerettigheter og HIVinfo. Det var flere slags stasjoner vi måtte til for å få infoen og det var masse fysiske utfordringer mellom de, og av og til danser og forskjellige ting vi måtte gjøre for at laget skulle gå videre. Om kvelden var det kjempefest med missekonkurranse som jeg tapte (korrupsjon), men de 3 som vant var kjempepene transgendere som også opptrådde på show i Pattaya, men mange synes at jeg var veldig morsom, og jeg fikk masse komplimenter for de fine puppene jeg hadde lagd av kondomer. På hele turen var det megagod mat, og 5 måltider om dagen +masse snacks.

Den siste dagen startet vi kl 7 om morgenen med oppgaver og leker igjen, men kl 12 dro vi til en megastor party-elvebåt Surang hadde leid til oss, og der var det gratis whisky, pils og masse mat. Vi spilte høy musikk og dansa og hadde show som bare det. Alle som satt i andre båter rundt oss fotograferte så mye da mange av oss var i drag. På bussen tilbake til Bangkok sovna alle etter 2 minutter. Dette er noe av det morsomste jeg har vært med på. De var kjempeinkluderende og jeg følte meg 25 år yngre.

Det som er litt dumt var at jeg ikke fikk tatt bilder, men det er litt fint og. SWING tok masse bilder og jeg kan få låne av de. Det er nok egentlig bedre da Tee sa til meg at hvis jeg hadde hatt mitt eget kamera ville sikkert ingen sagt nei til at jeg tok bilder av de, selvom de ville være redde for aa bli outa som sexarbeidere. Desuten er det deilig å tenke på at dere aldri får se bilder av meg i drag (hehe red. am.).
Klem til dere allefra Morten (meget sporty)

Transkonferanse 27. – 28 Februar:

Hei igjen.

Som dere sikkert har skjønt så var jeg på en konferanse der vi startet en ny organisasjon som heter Phuan Katoey Thai (venner av thai transpersoner) eller på engelsk, Thai transgender network. I utgangspunktet trodde jeg at det bare var Amore på SWING som ville ha meg med. Men når vi kom fram var jeg invitert av en australsk organisasjon som stod for økonomien til konferansen. Men det var SWING som hadde foreslått meg. Konferansen var i Bangkok, men i utkanten på et av de nydeligste stedene jeg har vært i Thailand. Det var en liten resort full av kanaler der bungalowne lå, så det var broer overalt. Har nesten aldri bodd så fint. Konferansen var liten. Det var 14 transer, meg, Dredge og en australier som har bodd her i 11 år, og som jobber med found-raising i Sør-Øst Asia for australske myndigheter. Det var 2 fra en lesbisk organisasjon som var ordstyrere og ledet diskusjonen paa en så profesjonell måte som jeg aldri har sett før.

Alle som var der snakket veldig bra engelsk, men konferansespråket var thai, og det som jeg ikke forstod ble oversatt for meg.Jeg presenterte PION og oppplegget i Argentina (Se bilder fra Argentina på facebook galleriet mitt Red. Am.), og de var veldig interessert. Jeg sa også at dette nettverket vil være viktig for oss da jeg er i kontakt med thai transgenderes av og til hjemme. Vi hadde mange, mange diskusjoner som jeg ikke kan skrive om her da det blir for langt, men de var interessante. Når det gjaldt sexarbeidere var alle enige om at deres situasjon maatte taes alvorlig av nettverket. De lesbiske som ledet møte fattet ikke at det går an å være så reaksjonære som mange vestlige feminister som OTTAR er, og mener deres politikk strider mot menneskerettighetsprinsipper.

På den siste dagen ble nettverket formelt stiftet, og hun som er leder går på master-degree på Lindas (Linda Renland av Renland dynastiet, studerer i Bangkok. Red. Am.) universitet. Nesten alle de transgenderne som var der hadde en master. Det var veldig rørende når det ble dannet, for mange av disse har opplevd mobbing, trakassering, blitt kastet ut av skoler og hjem. Nong fra SWING begynte å fortelle sin historie som inneholder alle disse momentene, og plutselig satt alle og snufsa, bortsett fra meg og Amore som mere småhulka.. virkelig rørende, men alle var vi fulle av guts til å gjøre noe. Og de vil svært gjerne ha med meg og PION på veien. Da vi begynte å diskutere funding hadde jeg tenkt å foreslå et par organisasjoner, men de kjente de allerede. Jeg tror ikke det blir vansklelig å få funding. Dette er et hot issue i Thailand nå, og hun ene i nettverket jobber i en av de organisasjonene som støtter SWING økonomisk. Hun er en av lederne der. Dette var virkelig en opplevelse for livet. Jeg føler at jeg fikk så gode venner jeg vil ta vare på, og jeg blir så rørt bare jeg tenker på det. Det var også godt å kunne bidra med noe.

Ellers så var det en fantastisk opplevelse å være sammen med de på karaoke, alle hadde en liten popstjerne i seg, og har tydeligvis tilbragt mere tid foran speilet med kanskje hårbørste som mikrofon enn det jeg har. Måtte bare dele dette med dere.

Stor klem Morten

All the lovley whores in Ko samui!

2010-02-20T01:14:00.000-08:00

Andrès Lekanger sin reiseblogg fra Thailand, 16. - 19. Februar.

På kvelden 16. Februar hoppet Morten og jeg i en buss som kjørte motchunpon (sør i Thailand). Turen varte fra 2100, til 0600.Fra Chunpon tok vi en katamaran klokken 0700, som brukte fem timer til vår destinasjon:Ko Samui.
Dette er en koselig øy syd i Thailand, med cirka 100 000 innbyggere. Naturen er kjempevakker,med nydelig blått hav, og flere grønne øyer rundt omkring.Betaler du litt ekstra spenn kan du leie fantastiske rikmanns- Bungalower på de mindre øyene, og delta på dykkerkurs - noe som definitivt er kommet på min liste over Ting som skal gjøres.

Morten og meg leide rom på Baan Suan Sook Resort. Da fikk vi to senger og en finfin Bungalow, med gratis vann i kjøleskapet og frokost.Dette stedet anbefales:http://www.baansuansook.com/
Rett ovenfor gata her finner du et reisebyrå med fantastisk vennlige og serviceinnstillte annsatte som virkelig gjør alt for at turen din skal gå på skinner. De ordnet snorkling, flybiletter og henting til oss. Anbefales på det sterkeste!

***
De fleste turister på Ko Samui henger med andre turister. Det tok oss cirka tjue minutter før vi satt å spiste middag med sexarbeiderne på Servwice Workers IN Group sitt kontor. SWING åpnet kontoret her i august 2009. Kontoret er hovedsaklig rettet mot kvinnelige sexarbeider,men de satser på å starte et tilbud for menn og transpersoner i 2011.De har to ansatte i Ko Samui, deriblant lederen "Guitar", som er 21 år gammel. I tilegg til å holde oversikt over aktiviteter osv., er han engelsk underviser for sexarbeiderne.Språkundervisningen styrker dem, og gjør dem bedre i stand til å sette grenser i forhold til kundene.

Politiet i Ko Samui er vennlige mot SWING, og de kan ringe dem dersom kunder for eksempel nekter å betale etter sexen.I NOrge vet vi at politiet er sexarbeidernes fiender som konfiskerer deres kondomer som bevis på at sexarbeid har funnet sted, spionerer på dem, for så å tvinge huseiere til å kaste dem på gata.Politiet i Thailand er ikke noe bedre enn det norske, og SWING har opplevd mye trakasering.I Bangkok har SWING derimot hatt suksessfult samarbeid hvor politistudenter har besøktSWING for å følge deres arbeid. Dette har fjernet en del av trakkaseringen. I Ko Samui besøker ofte politiet barene når de ikke er på jakt, og der blir de ofte "venner" med sexarbeiderne, kan man si. Dette er selvsagt ikke bra nok, men bedre enn ingenting.

Det er flere interessante forskjeller mellom menn og kvinner i sexarbeid. Deriblant erkvinnene ofte enslige mødre, mens mennene ikke har andre enn seg selv å brødfø.Vi møtte også en av disse alenemødrene som selger sex på Ko Samui. Hun hadde tre barn å brødfø. To av dem gikk på universitet, og pengene for utdannelsen fikk de av deres mor. Ingen av dem vet at moren er sexarbeider.Hun er Morten og mins nye store helt!

Fredag 20. Februar tok vi flyet tilbake til Bangkok. Det har vært en fin tur hvor jeg har fåttmasse brunfarge, fått snorklet og sett på (desverre for det meste døde) koraller og nydelig fisk, slappet av i solen,sett go go boys og sexshow, og hengt med Morten og andre herlige mennesker!

***
Vel tilbake i Bangkok dro vi på Phiman. Dette er et godt gjemt "guesthouse" - antagelig det kuleste i hele Bangkok - som ligger i et typisk gammelt Bangkok strøk, og det føles fjernt unna storbyens mas og fjas. Det er kunstnerdrevet, noe du kan se på veggene.Det er et utrolig avslappet sted, med kunstnere og eller verdensvante studenter og ellers folk.Det ligger nesten på elven, og her er det deilig å sitte på kvelds- og natterstid og bare slappe av. Uten noe stress eller krav.

***
20. Februar. i Dag er shoppedagen, men det begynte å regne trollkjærringer. Derfor skal jeg ta det igjen i morgen.

Men det ligger masse kule bilder på facebook, for alle interesserte.

Seinere skal vi på DJ Station - et av de kuleste, internasjonale homse stedene i Bangkok!

Stay tuned!

Going to bang some cock in Bangkok?

2010-02-16T03:16:00.000-08:00

- Andrès Lekanger sin reiseblogg 12. februar - 24. februar.

To stykk homo- hore- og hivaktivister, Morten Sortodden og meg reiste ned hit til Bangkok 12. Februar.Den jævla heldiggrisen (Morten) skal være her i to måneder, mens jeg skal bære være her i 12 dager.

Men men: to uker i denne herlige byen, og ikke minst selskapet - er det beste som kan skje med en sjel!

Ricky`s Café, ligger rett ved Samsen gata - som kan minne litt om Grünerløkka egentlig.For oss vestlige radikalere som lider av "white guilt", og som derfor reiser til Bangkokfordi vi føler oss kallet til å hjelpe de herlige folkene der (samtidig som i neo- kolonial stilnyter godt av billige priser, og ikke minst Thai massage hver dag), er Ricky`s detperfekte stedet til å ete frokost ved.Det er litt retrosted med god laxe- musikk a là Gotan Project pluss, pluss. Det skiller seg altsålitt ut fra andre Thai steder, i det det har vestlig preg på fargene, musikken, og interiøret.Har kan du nyte Omeletter, English Breakfast, og smoothies. Ricky`s er også et ynglested forfastboende utlendinger, og Thai intellektuelle.

Rett ved Samsen gata, ligger Khao San gata - en rimelig kjent turistgata, men du behøver bare gå to minutter så er du unna turist helvete. Lengre nede i Khao San er det derimot veldig laid back,og her finner du Infinity. En utrolig koselig bar. Her satt jeg og Morten og Linda Renland,fra Renland dynastiet; moren, Astrid Renland, er administrativ leder av Prostituertes InteresseOrganisasjon i Norge, og Linda jobber selv, ved siden av studiene i Thailand, som engelsk lærerfor mannlige og transseksuelle sexarbeidere i Bangkok.

Litt mer om Samsen: her finner du flere restauranter og barer. Alle er til å anbefale. Vi tre satt der i går kveld og natt og pratet om Ottar, om andre reaksjonære krefter i samfunnet, politikk ogreligion og fred og sånt. I samme gate finner du også Bangkoker - den kuleste sjappa for å shoppe t - skjorter i. Du kan ogsåkomme med eget design her.

Tirsdag 16. Februar:

I dag har jeg og Morten dratt rundt på museum. Kunst er nemlig noe Thailand satser mer og mer på.Bangkok da også full av flere lovende Thai kunstnere. Men også utlendinger gjør det stort her:Mannen til Morten, Rolf Flatmo, vant i fjor en prestisjetung pris, for å ha bidratt med ett av de beste bildene til utstillingen til Thailands kunst akademi.

Vi dro først på Bangkok Art and Culture centre. Ikke så mye spennende der nå, men vi var veldigoverasket og glad for at Empower foundation hadde klesbutikk der! Empower ble startet opp for tjue år siden,av menneskerettighetsaktivist Surang Janyaem, og jobber med sikre rettighetene til, og å ellers styrkekvinnelige sexarbeidere gjennom matte- og språkundervisning, pluss gratis og frivillig helsesjekk m.m.
Det var en etasje med utrolig mye fet samtidskunst! Se bilder i facebook galleriet mitt!Ellers var det mye kjedelig arkitektur der.

Etterpå dro vi til Queens Gallery, som kunne by på utrolig kjedelig kunst preget av kollisjonenmellom den nye og den gamle verden, men også spennende samtidskunst med preg av Asiatiske horrormovie estetikk.

I kveld reiser vi til Kosamui, en kystby i sør.Serviceworkers in Group (SWING), en interesseorganisasjon for menn og transpersoner som jobber i det kommersiellesexmarkedet, startet i fjord høst opp ett nytt kontor der, og jeg og Morten skal se hva vi kan bidra med.
Stay tuned!

En BRA film om sexarbeid.

2010-02-11T11:07:00.000-08:00

Irina Palm (2007) er filmen som handler om en desperat arbeiderklasse bestemor som tyr til prostitusjon for å redde hennes syke barnebarn.

Din umiddelbare reaksjon er selvfølgelig at klisjèene er til å spy av, men gir du filmen en sjanse vil du bli positivt overasket…

Handlingen i filmen Irina Palm (2007) foregår i dagens London. 50 årige Maggie befinner seg i en desperat situasjon når det viser seg at barnebarnet hennes er sykt. Foreldrene kan få behandlingen i utlandet, men de mangler penger, hvilket ressulterer i at Maggie bestemmer seg for å søke jobb for å hjelpe sin familie. Det er derimot ikke lett for en lavt utdannet eldre kvinne å få seg jobb i dagens ungdomsfokuserte jobb marked. Når Maggie så ser hvor mye penger som ligger i å runke av menn for penger i Soho, går det ikke lang tid før hun får seg et rykte som Londons beste høyre hånd.

Når jeg først satt meg ned med filmen var forventingene mine heller lave. Klisjèene var det tilsynelatende ikke mangel på: En kvinne som i desperasjon velger sexarbeid fordi hun ikke har andre muligheter for å hjelpe sitt syke barnebarn. Den tilsynelatende liberale holdningen i fortellingen truer raskt med å opprettholde prostitusjon som noe skittent og uverdig; prostitusjon fremstilles som den desidert siste utveien, kun akseptabelt dersom det er et offer for å redde liv.
Dermed befestes to kvinneroller, og deres possisjon på hver sin ende av det sosiale hierarkiet: Horen, og den selvoppofrende moren.

Ut ove filmens gang ble jeg imidlertid overasket. Det er jo en del brudd på klisjeene: At en eldre kvinne som ikke har utseende med seg, likevel har en plass i sexindustrien er en ting.
Filmen gir også en aksept for at prostitusjon kan være et legitimt valg for å nå et annet mål, som for eksempel for å få nettopp penger. Dette til ettertanke til alle de som sier
- Hvis en hore sier hun ikke har større problemer med sin situasjon, så tror jeg ikke på henne. Det er selvbedrag, eller ting som
- Vi kan like lite la prostituerte ha noe å si i debatten om prostitusjon, som at vi kan la narkomane ta del i diskusjonen om narkotikapolitikken (!).

Storbritannia har, i motsetning til Norge, valgt en menneskerettslig tilnærming til sexarbeid. Gjennom regulering og åpenhet, og ikke tvang og straff, skal sexarbeidere sikres. Dette har ikke gått helt uten problemer. Selv om fagbevegelsen har annerkjent sexarbeid som profesjon, er det deler av det kommersielle sexmarkedet som ikke ønsker å fagforenes, på grunn av ilegitimt virksomhet.
Irina Palm, gir innpass til en liten del av det kommersielle markedet, og, som jo er så populært for tiden, den viser menneskene. Til eksempel innleder Maggie et forhold til sin tilsynelatende kalde hallik, som viser seg å være en mann med sin historie.

Hennes rykte som proffesjonell runker blir ikke godt tatt i mot av familie og venner, hvilket gjør filmens slutt til en fryd å se på. Her tar hun et oppgjør, ikke med det kommersielle sexmarkedet, men med moralismen i den ”Gode Selskap.”
Dette er mulig på film, men Prostituertes interesseorganisasjon i Norge, kan dessverre fortelle om mødre som risikerer å miste foreldreretten fordi det at de jobber med prostitusjon blir brukt i mot dem.

Nettopp slike eksempler gjør filmen Irina Palm verdt å se. Den er spennende å se på, og et viktig politisk bidrag i debatten om sexarbeid.

Filmen er reggisert av Sam Garbarski, og er en ko- produksjon mellom Belgia, Luxemburg, Storbritannia, Tyskland og Frankriket.

Les mer:
http://www.imdb.com/title/tt0762110/

Demonisering av heterofile menns seksualitet!

2010-02-08T00:03:00.000-08:00

Kjønnsforsker Dag Øistein Endsjø mener mannlig heterofil seksualitet blir mistenkeliggjort i offentligheten, mens kvinnelig seksualitet blir fremhevet som noe positivt,
er det å lese i denne artikkelen på tv2nyhetene.no (se lenke nederst).

Jeg kunne ikke sagt meg mer enig.

Et av de store fortellingene i vår tid er om de undertrykte versus den slemme heterofile mannen:
Antikapitalister forteller om urettferdigheten i at noen få hvite MENN sitter på flest ressurser,
etniske minoriteter fører en kamp mot hvite heterofile menn. Kvinners kamp for likestilling, er en kamp mot slemme og undertrykkende heterofile menn,
og som homo tar jeg del i fortellingen om seksuelle minoritetes kamp mot de undertrykkende heterofile mennene.

Hva gjør det med selvbildet, selvtilliten og selvaksepten til nettopp heterofile gutter og menn,
som vokser opp med disse fortellingene om seg selv, og sin seksualitet?

Det er ille når en mann kan risikere å bli saksøkt for seksuell trakassering, fordi han sjekket opp en kvinnelig kollega, IKKE på arbeidsplassen, men på jobbfesten. Det skaper usikkerhet og skam omkring egen seksualitet, og det undergraver det ansvaret man har for selv å sette grenser. Seksualitet er nå også prøving og feiling.

Likestilling skal ikke handle om demonisering og segregering. Det er like viktig å bygge, og å
styrke en positiv mannlig seksualitet, som å sikre seksualiteten og rettighetene til
kvinner, og seksuelle minoriteter.

Saken i Tv2nyhetene, her.

2010-02-07T05:17:00.000-08:00

Rett til å selge sex.

Av Andrés Lekanger, Skeivt Forum, og Morten Sortodden, PION (Først publisert: VG, 29.10.2009)

Sexarbeideres rettigheter = menneskerettigheter” sier et slagord. Men hva vil rettigheter for sexarbeidere være konkret?”

I debatten rundt Sexkjøpsloven rådet en ide om at prostitusjon er en del av et patriarkalsk og undertrykkende system. Frivillig prostitusjon kan derfor ikke eksistere, da valget er tatt innenfor disse mekanismene. Den logiske konklusjonen blir derfor at frihet kun kan komme gjennom forbud.Slik er det i alle fall i Norge og Sverige. Tyskland legaliserte derimot prostitusjon i 2001, med likestilling og rettigheter som begrunnelse."Sexarbeideres rettigheter = menneskerettigheter” er slagordet som kom frem under Den Europeiske konferansen om sexarbeid og menneskerettigheter, i Brussels, 2005. Men hva vil rettigheter for sexarbeidere være konkret?

Noen av de viktigste forskjellene mellom debatten i Tyskland og Norge/Sverige har vært at her sees prostitusjon på som slavearbeid, skadelig for individ og samfunn. I Tyskland er alle enige om at trafficking må bekjempes, men man skiller mellom (frivillig) yrkes- prostitusjon, og menneskehandel (og andre typer prostitusjon). I den Skandinaviske debatten anses sexarbeideren å selge seg selv, mens man i Tyskland mener de selger en tjeneste. I Tyskland regnes dermed sexarbeidere som tenkende og handlende individer. Prostituertes største problem, i forhold til tysk tankegang, er diskriminering. Denne skal bekjempes med offentlig anerkjennelse og integrering i velferdssystemet.

Service Workers In Group (SWING) er en interesseorganisasjon for mannlige og transseksuelle sexarbeidere i Thailand. Vi samarbeider med organisasjonen, og har besøkt dem i Bangkok. Leder, Surang Janyaem, sier hun startet SWING for å styrke skeive sexarbeidere. Dette gjøres gjennom å tilby språkundervisning, frivillig og gratis helsetilbud, samt politisk arbeid for anerkjennelse for yrket og rettigheter.I Thailand er prostitusjon forbudt, og korrupsjon gjør at flere tjener på å la loven stå. Tross dette har SWING lykkes godt i deres arbeid for anerkjennelse. 8. mars i år tildelte den Thailandske regjering Surang Janyaem pris som menneskerettighetsforkjemper. Hun sier at sexarbeidere har rett på å inkluderes i det sosiale velferdssystemet. Ikke ulikt debatten i Tyskland, og i Brussel.

Individer.

Så hva mener vi rettigheter for sexarbeidere bør utgjøre? Debattene i Skandinavia og Europa følger hver sin logiske tankerekke. Vi stiller likevel spørsmål ved om man kan forby alt man ikke liker? Hva så med rasistiske og kvinnefiendtlige politiske partier? Prostitusjon forsvinner heller ikke med forbud, noe de har erfart i USA. Ofre for trafficking bør hjelpes gjennom rettigheter, ikke minst opphold - fremfor at staten skyver problemet ut av landet. Loven skremmer vekk noen, og lar drittsekkene være igjen: Sexarbeidere har rapportert om mer vold, og mindre muligheter for å sette egne premisser. UNAids og Verdens Helseorganisasjon har konkludert med at forbud ikke fremmer kjøpers, selgers, eller samfunnets helse. Og vi finner helsemyndighetenes fravær i debatten rundt Sexkjøpsloven påtakelig. Staten bør ivareta borgeres rett til privatliv, ikke spionere på sexarbeidere. For så å kaste dem på gata.

Sexarbeidere er ikke objekter. De er ressurser og politiske individer. Dessverre bidrar Sexkjøpsloven til å undergrave dette.

Jeg er rasende!

2010-02-05T11:35:00.000-08:00

Redigert utgave - først publisert i mai 2008 utgaven av homsemagasinet BLIKK.

Jeg blir så jævla lei den totale mangelen på respekt for menneskers evne til å velge selv! Vi lever i et samfunn der foreldrene våres, skolen og de fleste kulturuttrykk forteller oss at vår historie er den om heteroseksualitet og monogami.
Heldigvis har homobevegelsen klart å skape frem noe få utvalgte B - alternativer, nemlig den om de monogame adoptivkåte homofile mennene, og det prøverørskåte lesbiske paret.
Hva da med historiene utenfor mainstreamen? Det er liksom noen historier vi ikke liker å høre: den om promiskuøsitet, hiv, prostitusjon, aldersforskjeller, fetisjer, og mange flere.

Hvordan blir man møtt hvis man har en av disse historiene?

Jo med en veldig fin psykoanalytisk tilnærming: "dette er ikke normalt, derfor må det være noe galt med deg".
Med denne tanken som utgangspunkt begynner man selektivt å plukke opp fakta som bekrefter det man allerede tror og forventer, også blir man blind for alt annet.

Det er nok ikke vanskelig å bevise at folk med avikende historien er har det vondt hvis man vil det. Jeg tror for eksempel at man nok finner ganske mange fetisjister, hiv positive, prostituerte, og unge gutter som har sex med eldre menn som skammer seg og føler seg triste og ensomme.

Men hva er skam? Jo: skam er tillært! Enten direkte gjennom uttalelser som forteller at det man driver med er galt, eller indirekte.

Og her er jeg interessert i det indirekte: kan det tenkes at forestillingen om at promiskuøse, unge som søker eldre, eller prostituerte mennesker egentlig er triste mennesker som søker bekreftelse og oppmerksomhet - en forestilling som alltid kommer frem når temaene diskuteres - kan tenkes å gjøre noe med de som faktisk passer inn i disse historiene?
Det er vel ganske vanlig at man begynner å tvile på om en selv har det godt når omverdenen hele tiden syntes å mene at du ikke har det godt.

Spesielt problematisk blir det hvis man faktisk søker bekreftelse og oppmerksomhet gjennom sex. Da har jo kandelaberhomsene rett da, eller hva? Nei, det har de faen meg ikke! Det er helt naturlig for ungen usikre gutter (eller jenter for den saks skyld) å søke stabile eldre menn for omsorg fremfor ustabile på egen alder.
Det er helt normalt å ville søke oppmerksomhet og bekreftelse i det hele tatt, men når man gjør dette gjennom sex, ja da blir det plustelig et større problem! Hvorfor det? hvis jeg trenger menneskelig kontakt og får den, hva er da galt med det?

Ensomheten som promiskuøse, unge som søker eldre, fetisjister, prosituerte, hiv positive, og andre kan føler på er vel heller ikke vanskelig å forklare. Ser man ned på en handling og personer tilknyttet denne, dytter man disse ut i periferien av det gode selskap. Og da står de aleine. Fordi de ikke blir akseptert og sett på som annet enn triste mennesker.
Også har vi den hiv positive homsen da. Vi bør helst ha blitt smittet av en utro kjæreste, noe annet ville vært tvilsomt.

Miljøet vil jo gjerne at den hiv- positive homsen har det godt, men vi må minst ha hatt en seks måneders periode med stor depresjon før vi endelig innser at livet er verdt å leve igjen.
Og selv da må vår måte å definere vårt eget liv på ende med et "men" . Altså: "Jeg har det godt, "men".

Noe annet er tvilsomt og en trussel mot det hivforebyggende arbeidet.

Og som ikke det er nok at den hiv positive ikke får lov til å ha det helt greit med seg selv, så må vi jo også være monogame og ha en brennende interesse for hiv forebyggende arbeid. Lokalt og også internasjonalt. Aviker den hiv positive fra dette, ja da er vi en smittefare, en trussel.
Og vips: der har du forklart skammen og ensomheten hos den hiv positive homsen også.

Jeg synes det er jævlig å se på at folk, uavhengig om de er homo aktivister eller skeive aktivister, opprettholder ideer om hvordan folk skal leve livet sitt, og ideer om at hvis man ikke gjør dette så må det være noe galt med deg. All ære til psykoanalysen og alt godt den har ført med seg, men med denne tanken som grunnforutsetning for forståelse av anderledeshet skapes skam og ensomhet av alt annet en sex, hiv, promiskuøsitet og fetisjer.
Jeg er En i Oslo og sier Ja til et samfunn der mennesker selv kan bestemme om de vil selge seksuelle tjenester, uten å stemples som hodeløse!
Ja til et samfunn der folk kan rope ut "jeg er hiv positiv og stolt" uten å få sine hensikter satt i tvil!

Ja til et samfunn der folk kan snakke åpent om sex og fetisjer uten å tilegges skam av andre!

Andrès Lekanger, liksom homoaktivist

Det er lov å demonstrere!

2010-02-02T16:38:00.000-08:00

De skeive aktivistene og akademikerne STINE HELENA BANG SVENDSEN og ANNIKA W RODRIGUEZ
skrev 2. februar den utrolig flotte artikkelen (sjekk lenka under) "Homosaken som skyts", vedrørende å legge homoparaden til Grøndland bydel i Oslo.

Som de sier er homofobi ett norsk problem, og jeg liker ikke tendense om at
enkelte heteroer støtter homosaken, dersom de kan bruke dette som en unnskyldning
til å hate muslimer.
Homser er blitt trakassert lange tider av etnisk norske, men ble da kun viet notiser,
og ikke helsider i avisene (til forskjell for saken de to nevner i sin artikkel).

Skeiv Ungdom gjorde i samarbeid med Antirassistisk senter et heroisk arbeid i 2009,
for å knytte kampen mot homofobi sammen med kampen mot islamofobi.

Sammen med den gangen leder i Skeiv Verden skrev også jeg ett innlegg i Dagavisen
hvor vi advarte mot økt islamofobi i kjølevannet av (over) fokuset på "homofili og islam".
Dette innlegget kan du lese under.

Vedrørende å legge homoparaden til Grønland, og frykten for å demonstrere mot moralpolitiet:
Det er LOV å demonstrere mot noe, og det plikter man å gjøre dersom man er overbevist
om at det er riktig. Det er også sånn at de forskjellige aktørene i paraden kan ha
forskjellig budskap (som protest).

På sammen måte som at vi skal vokte oss for å skape en situasjon hvor homofile stilles
opp versus muslimer, skal vi vokte oss for å forskjellsbehandle grupper: Homobevegelsen
(dersom man kan kalle det for dette) demonstrerte mot moralpolitiet da det kom i form
av Nina Karin Monsen.

En overdrevent frykt for å bidra til å skape fordommer, vil dessuten kunne
risikere å få oss til å gi de potensielle ofrene for stigmatisering, ansvaret for dette.
Fremfor å gi ansvaret til de som utøver fordommene.

Det blir også feil.

Annika og Stine Helen: Stå på videre!
"Homosaken som skyts"

***
Homofili og religion.

Eirik Roen
Leder, Skeiv Verden Oslo
Andrés Lekanger
Studentaktivist, Oslo

Publisert i Dagsavisen 10. februar 2009, oppdatert 09. februar 2009 19:58

Takket være organisasjoner som SEIF (Selvhjelp for innvandrere og flyktninger) og Skeiv Verden, samt enkeltpersoner som Kaltham Alexander Lie og Sara Azmeh Rasmussen er debatten om homofili og islam blitt satt permanent i den offentlige debatten. Vi spør nå om ikke prisen for denne positive trenden blir at andre grupper i det norske samfunnet unnslipper kritisk søkelys, og at dette igjen kan skape en grobunn for islamofobi.

Vi understreker at det ikke er fokuset på homofili og islam som skaper grobunn for islamofobi, men at omtrent all problematisering rettes mot muslimer som gruppe. Det finnes tross alt flere grupper i samfunnet hvor man finner at homofili er et sterkt tabu. Det gjelder for eksempel de fleste østasiatiske gruppene. Også her forventes det at sønnen eller datteren skal giftes bort en gang i livet. Frykten for skammen som påføres familien (altså hele slekten) om dette ikke skjer, finner man så vel i hinduistisk sammenheng som for eksempel i katolsk-asiatiske grupper.

Gjennom kun å fokusere og problematisere islams forhold til homofili (når vi ser på det flerkulturelle Norge) unngår vi å se de kulturelle mekanismene som ofte spiller inn når tradisjonalistiske grupper generelt møter homoseksualitet. Dermed er veien åpen for at folk lett oppfatter det som at det er islam og muslimene det er noe i veien med, framfor de kulturelle strukturene rundt menneskene. Dette er islamofobi, og dette ønsker vi å unngå.

Religion og kultur krysser hverandre selvfølgelig, noe vi kan se i den norske debatten rundt statskirken og homofili. Kampen som ennå pågår mot tradisjonalistiske norske grupperinger må heller ikke glemmes, da dette kan skape et «oss»- og «dem»-forhold til innvandrergrupper, hvor «vi» norskkulturelle smykker oss med troen på at vi har klart det, og dermed glemmer personer som Arnfinn Nordbø, og deres pågående kamp for aksept og respekt.

Konsekvensen av et overdrevent fokus på islam i forhold til temaet homofili er at andre tradisjonalistiske grupper slipper unna med å utøve sterk sosial krontroll over enkeltindivider. Til stor harme for sistnevnte. Vi kan ikke glemme våre skeive hi

nduistiske og kristne brødre og søstre kun fordi vi har seiret med å få islams forhold til homofili inn i den offentlige debatten. Å fokusere på homofili i denne sammenheng blir også å fokusere på andre viktige aspekter som individet i forhold til slekten, tvangsekteskap og så videre. Dette kan vi bare tjene på.

Vi etterlyser derfor et større fokus i den offentlige debatten som problematiserer også andre gruppers forhold til homofili enn bare muslimers. Noe annet ville være en unnlatelsessynd.

Dagsavisen.

Dagene som var- boka

Nightfall

Sexarbeidere i Out of Space

Den hvite kvinnes byrde

Er sex ute i naturen umoralsk?

Sexarbeidere utenfor heteronormen

Sexen som forsvant

Sexen som forsvant

Vi er ikke alle adoptivkåte homofile par,

og inseminasjonskåte lesbiske.

På tide å komme ut av skapet igjen?

Ved samfunnets yttergrense

Hatfulle Ap-kvinner

Osama Bin Laden er død. Et tap for menneskeheten?

Sexköpslagens osynliga gisslan

8. Mars - ekskluderte kvinner. Stripping og hijab

Debatt om forbud mot stripping

Strippeforbud ingen løsning

Bra artikkel om forbuds-feminister og negative konsekvenser dette får for sexarbeidere

Biseksualitet og sexarbeid - det kompliserte forenkles

Å ligge rundt for penger

Ute av øyet, ute av sinn

Horer og hiv-positive har mer til felles enn ”H” - en

Klapp en hiv-positiv!

Brev til NRK

Drømmen om arbeid

Seksualitet og sosiale medier

Skjønnhetsfascisme

Hivmannen, hivsex og Hitler.

Sex med respekt!

Det norske oppstår i møtet med "de andre"

Tysk poppstjerne slipper straff for hivsmitte...

Tegn i tiden? - noen tanker fra en venstreliberaler

Noen observasjoner fra en homo-hore- og hivaktivist

Menn eller monstre?

Noen interessante debatter, verdt å få med seg:

Debatt om kriminalisering

Horene er tilbake

Gir likhet likeverd?

HIV is a social construction

Stolte av å være sexarbeidere

Angstringen

Våryr i Bergen? Av Kim Fangen

Meld dere inn folkens!

På kurst med Helseutvalget

With AIDS, Time to Get Beyond Blame

Essay

With AIDS, Time to Get Beyond Blame

By ABIGAIL ZUGER, M.D.

Published: April 19, 2010

Toppen av isberget

Fremtidens prostitusjonspolitikk

Den truende seksualiteten

Å leve med hiv

Når var rettferdigheten noen gang en trøst?

Sedelighetsåret 2009?

Andrès Lekanger, 22 år og hivpositiv.Kjell Erling Kjellman, dr.polit.Anonym hivpositivHenrik Ebne, journalistMorten Sortodden

En film som virkelig vil røre deg

Hjernevask

Våg å være hore?

Horer og HIV- positive har mer til felles enn bare en "h"

Sexarbeideres rettigheter

Helter i kvinneklær.

All the lovley whores in Ko samui!

Going to bang some cock in Bangkok?

En BRA film om sexarbeid.

Demonisering av heterofile menns seksualitet!

Jeg er rasende!

Det er lov å demonstrere!

Eirik RoenLeder, Skeiv Verden OsloAndrés LekangerStudentaktivist, Oslo

Publisert i Dagsavisen 10. februar 2009, oppdatert 09. februar 2009 19:58

Andrès Lekanger, 22 år og hivpositiv.
Kjell Erling Kjellman, dr.polit.
Anonym hivpositiv
Henrik Ebne, journalist
Morten Sortodden

Eirik Roen
Leder, Skeiv Verden Oslo
Andrés Lekanger
Studentaktivist, Oslo